04.08.21
Jeg har to dager på meg. Én til fisketur og en til hagearbeid. I skrivende stund er det knallvær, så da blir det selvsagt fisketur i dag. Min generøse kone tilbyr seg alltid å gjøre hagearbeidet for meg, slik at jeg heller kan benytte tiden til å fiske mer, men jeg føler at arbeidsfordelingen i heimen er mer enn skeiv nok som den er. Likevel, er jeg heldig så regner det masse i morgen..
Mye grunnet eksplosjonen av plagsomme insekter og den lengre turen til godelva med Robert, føles det som en aldri så liten evighet siden jeg sist la ut på tur i marka. Det har vært varmt i en lang periode og fisken trekker derfor dypere ned i vannet og er mer eller mindre som fullblods sofagriser å regne. Denne turen vil nok derfor dreie seg mest om å komme seg ut i skogen igjen.
Behovet for å ha med fluestanga melder seg jo hver gang jeg går ut døra, men det er ikke lenger like mye hast og nerver som på begynnelsen av sesongen. Roen har senket seg litt. Skuldrene er lavere. Feriemodusen dominerer.
Svartkulp har stått på lista i et par år, så det skal bli spennende å endelig få se hvordan det er der. Det er blå sti hele veien fra Bysetermåsan. Dette blir digg. Ingenting er som brede, tilrettelagte stier i skogen. Er dog litt spent på mengden av knott, klegg og hjortelusfluer..
Hjemme igjen.
Med lett sekk, lett sinn og lave forventinger rundt fisket har jeg veldig god tid innover. Jeg stopper opp ved Steinsjøen og setter meg ned i et kvarters tid for å gi knott og klegg en mulighet til å vise seg. Snart kan jeg stadfeste at det er null insekter i omkrets. Ingenting plagsomt i sikte noe sted.
Det er lummert. Det er helt stille. Ikke en eneste lyd. Det hersker en slags avventende stemning i hele skogen, med ikke så mye som et pip fra hverken fugleliv, vann eller vind. Som om naturen bedriver mindfulness og er inne i dyp meditasjon. Det er første gang jeg har opplevd i år.
Dette er altså Svartkulp. I hjertet av Østmarka. Jeg bretter ut stolsekken og setter meg ned, trekker pusten dypt og finner meg selv litt forundret. Uten helt å forstå hvorfor så er vannet litt annerledes enn hva jeg har sett for meg. Jeg trodde det skulle være mindre og med mer baksleng-vennlige myrer. Men jammen er det fint her. Jeg blir sittende en stund for å la roen senke seg ordentlig.
Naturen er fortsatt i dyp meditasjon, som på Steinsjøen, uten snev av aktivitet noe sted.
Helt til det tause lydbildet brytes og jeg skvetter av noe rasling i lyngen til venstre for meg. Jeg rykker nok en gang til da opprinnelsen til raslingen dukker opp.
Jeg som trodde huggormer og andre slanger var redde for mennesker. Denne virker tvert imot nysgjerrig, og stopper ikke opp før jeg hever stemmen betraktelig. Den er såpass sosialt anlagt at jeg velger å kalle den Reidar. Eller Øyvind Blunck. Jeg forhører meg om hvordan det står til. Den svarer med å rekke tunge gjentatte ganger. Han er ikke mer enn en halv meter fra meg og virker mer opptatt av å bli bedre kjent enn med å forlate åstedet. Etter en ti minutters tid uten noen form for aktivitet, begynner jeg å fundere på om det er plass til oss begge her ved vannkanten. Reidar, jeg og en manglende vaffelpresse. Funderingen stopper opp da jeg beveger meg rundt ham, til andre siden av stubben for å ta et bilde.
Da får jeg et glimt av størrelsen. Reidar følger meg rundt med hodet sitt før han inntar forsvarsposisjon, tilsynelatende klar til hugg. Akkurat som på National Geographic. Vi blir rimelig kjapt enige om at jeg skal slutte å leke paparazzi og heller fortsette videre på min vei, vekk fra eiendommen hans.
Ikke mange titalls meterne senere finner jeg en fin liten leirplass på en høyde.
Det er tydelig at den er blitt benyttet av andre, men selv om den er idyllisk så er den ikke spesielt ideell sånn rent fiskemessig. En plass på en odde lenger bort til høyre ser bedre ut.
Etter møtet med Reidar tar jeg meg god tid, trår forsiktig og ser meg godt for. Har ingen ønsker om å støte på noen av slektningene hans. Som kanskje attpåtil har stått opp på feil bein.
Jeg fyrer opp en kaffekjele på primusen og tar inn omgivelsene. Susingen fra gassen kan sikkert høres rundt hele vannet, så stille som det er. Etter en times tid er det fortsatt null vak å rapportere. Trua på å få fisk er i ferd med å forsvinne, og jeg blir usikker på om det i det hele tatt er noe poeng å klargjøre fluestanga. Jeg finner frem stekepanna, noen chorizopølser, pølsebrød, aioli, mangosalsa og en kald lettøl. Det nytes å være ute.
Da kaffekjele nummer to står for døra bestemmer jeg meg for å rigge stanga likevel. Å se flua på vannet vil bare bidra til enda større behag. Da jeg skrur snella på plass vaker det plutselig til venstre for meg. Litt for langt ut, men det er et skikkelig vak. Jeg tenker umiddelbart en halv kilo og oppover. Roen forsvinner litt. Plutselig kicker instinktene inn og jeg ser for meg rykningene i stanga fra stor fisk i enden av fortommen. Ifølge kartboka til OFA svømmer det fin ørret på rundt 800 gram her. Hvilket betyr at det muligens også finnes kilosfisk. Det er nesten så jeg høylydt ber meg selv om å roe meg ned og slutte å stresse.
Vannet er like dødt som Strømstad i lockdown, men fokuset lever. En fluefisker stirrer heller på en insekstimitasjon på vannet enn på noe annet. Det er alltid et håp. Iallfall for en stund.
En halv time senere virker det nytteløst. Men da det begynner å demre for meg at fisket er fåfengt, vaker det igjen. På cirka samme sted som tidligere. Litt utenfor rekkevidde, men det kan jo hende at fisken beveger seg i retning CDC-Caddisen min. Det kan jo skje..
Det skjer ikke. Halvannen time senere overgir jeg meg til kaffekjelen på ny. Klokka forteller meg at tiden har gått veldig fort. Om ikke lenge bør jeg bevege på meg om jeg skal slippe å gå hjemover i mørket, med tanke på at det er to timers gange tilbake til bilen. Ikke for det, jeg har det på ingen måte travelt, og benytter den siste tiden til å akseptere at det dreide seg mest om å komme seg ut i dag.
Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en så til de grader stille og rolig dag i skogen. Det gir mersmak. Jeg kan forstå de mediterende sofagrisene på dypet. De har en bedagelig eksistens om dagen. Jeg bryter ut «I morgen skal jeg klippe hekk hele dagen, jeg!». Sånn. Nå har de det sikkert enda bedre.