04.09.21
Robert og jeg har en lang liste over vann i Oslomarka vi ønsker å besøke. En liste som blir stadig lenger for hver passerende, mørke vinter. Den kalde årstiden er rett rundt hjørnet, så det haster litt med å utforske marka ytterligere mens vi ennå kan. Vi har landet på Rypetjern. Et tilsynelatende fint og lite tjern i Nordmarka, og som vi har hørt mye bra om.
Det er ikke lenge siden vi var i det samme nabolaget, da vi tok en dagstur til Øyungen med bellybåtene våre for et par uker siden, men forholdene var ufiskbare hele dagen. Det ble med kaffe og mat på primusen før vi dro hjem med uforrettet sak, uten å engang ha rigget stengene.
Det store spørsmålet er hvorvidt forholdene er levelige og om ørreten har rukket å komme ut av feriemodus. Vi satser på å få se vårfluer. Kanskje noen flyvemaur, hvis vi er heldige.
Jeg må innrømme at forventningene er relativt lunkne. Det har vært sommertemperatur lenge nå, slik at vannet antakeligvis fortsatt er for varmt til at fisken gidder å være særlig aktiv på overflaten. Men lave forventninger er roten til mye bra.
Turen oppsummert.
Vi har det ikke travelt oppover bakken fra Skar, og det er en del trafikk på stien rundt Øyungen, så turen tar derfor litt lenger tid enn den ellers ville gjort. Da vi legger det populære vannet bak oss roer mylderet seg betraktelig ned. Det er godt å følge blå sti. Et lite tips til de som er ferske i marka: Velg alltid blå sti hvis du kan. Selv om den kanskje er lenger enn den røde så vil du slippe å håndtere ting som myr, tette kratt og potensiell klatring. På blå sti er alt tilrettelagt for en hyggelig rusletur.
Neste vann på veien etter Øyungen, er Rottungen. Det virker å være ganske tappet for vann. Her er det lov med bellybåt og det skal være fin størrelse på ørreten. Et fremtidig turmål, helt klart. Her bor det garantert kilosfisk.
Vi innvilger oss en liten pause mens vi tar innover oss omgivelsene og speider etter vak. Fint vann, men fint lite vaking. Vi rusler videre og får snart et første glimt av Rypetjern fra veien.
Vi fortsetter litt lenger på veien før vi går ned til vannet lenger sørfra. Her virker det lovende.
Vi får øye på en apellerende leirplass på en høyde til venstre for oss, og rusler takknemlige opp fra myra. Da vi kommer frem åpenbarer det seg en herlig plass. En helt perfekt plass, faktisk, med fullt overblikk over vannet.
Vi blir litt satt ut over hvor fint det er her, og fylles automatisk med nytt håp rundt dagens fiske. Kaffen smaker fortreffelig. En times prat om fotball, fluebinding og dype, filosofiske problemstillinger rundt temaer som alderdom, hårtap og konstant, høylydt stønning, passerer. Da rastløsheten omsider melder seg rigger vi stengene.
Det har vært en håndfull tilfeller av bevegelse på vannet, som om fisken spiser rett under vannfilmen, men ingen ordentlige vak. Jeg setter på en montananymfe, for å fiske under overflaten, og er en spent optimistist der jeg lister meg ut på myra.
Vinden har blåst en stund fra høyre, slik at den lille bukten til venstre nok har best odds for å treffe på vakende ryddefisk. I så fall er det kjapt gjort å bytte flue.
Etter 10-12 hendelsesfattige kast med nymfa begynner det å vake, og jeg går rett til Plan B. Etter litt kontemplering kommer jeg frem til at en stankelbein forhåpentligvis vil kunne trigge et hugg eller to. (Bindebeskrivelse under fanen «fluebinding»..)
Den neste halve timen konsentrerer jeg meg om å følge med på flua. Det er mat for sjela. Fokusert ro på en seng av intens forventning.
Vinden og strømmen fører flua sakte mot den venstre kanten av myra, slik at jeg av og til må dra den sakte inn og kaste ut på ny. Etter tre kvarters tid vurderer jeg å ta en pause og heller bevege meg tilbake til kaffekjelen. Et plutselig vak 5-6 meter fra flua forteller meg derimot at jeg ikke skal stresse med noe sånt. Det er fortsatt muligheter.
Igjen går det en lengre periode uten aktivitet, og tankene begynner å vandre. Da Mark Hughes er i ferd med å skyte inn volleyen mot Vicenza i ´98, forsvinner flua mi i et kjapt vak. Jeg skvetter men er likevel for treg. Er det mulig?
Litt frustrert hiver jeg flua ut igjen, med fornyet fokus på oppdraget. Et kvarters tid senere, da flua igjen er for nærme kanten til at jeg har noe særlig trua, drar jeg den inn og plasserer den i et område lenger til høyre enn før. Den forsvinner umiddelbart i et eksplosivt vak da den lander på vannet. Jeg drar til. Men neida. Og jeg som trodde jeg var fokusert.
Ytterligere tre ganger bommer jeg på tilslaget i løpet av de neste 20 minuttene. Hva er det som skjer? Altså, helt seriøst? Har jeg mistet helt evnen til å kroke fisk?
Jeg blir sittende i myra og analysere tilslaget mitt, uten å finne noen spesifikke feil å sette fingeren på. Det er likevel ikke sånn, ennå, at ambisjoner er blitt roten til alt dritt i verden. Jeg kan fortsatt smile.
Vinden tar seg opp igjen. Robert beærer meg med sitt selskap i den lille bukta. Som den allvitende livscoachen han er, stemmer han for å fyre opp noen grillpølser på primusen og vente det ut. Jeg er ikke uenig. Det blir et par ostepølser og en ny kanne med kaffe mens vi diskuterer hvorvidt fluefiske er både sunt og samtidig mentalt uansvarlig.
Vindforholdene fortsetter å gi oss en kald skulder de neste timene. Likevel klyper vi oss litt i armen. For et fantastisk sted. Dette må være den fineste plassen vi har besøkt i marka denne sesongen. Med kastemuligheter rundt hele vannet, overblikk over all potensiell aktivitet fra leirplassen og med en stor, fin bålplass, hva mer kan man be om?
Vi har i underkant av to timers gange tilbake til Skar, så vi sier oss fornøyde og rusler avgårde før solen går ned.
Hit skal vi utvilsomt tilbake.