09.07.21 – 18.07.21
Ruggbøtta. Elva vi har lengtet etter de siste 12 månedene. Robert og jeg skal fiske i fantastiske omgivelser, drikke kokekaffe ved elvebredden, spise god mat, binde fluer på kveldene og ellers nyte et platonisk forhold til alt annet som skjer i verden. Det skal skapes minner for fremtiden. I 9 dager. Akkurat som i fjor.
Det er ikke til å stikke under en stol at dette er en naturopplevelse vi kun får påfyll av én gang i året, men det er selvfølgelig én ytterligere, liten detalj som veier tungt..
Kjempestor fisk.
Selv om vi ennå har til gode å kjenne på de største av dem, er det selvsagt bare midlertidig. I år skjer det, nemlig..
Alt i alt er det dette som er greia; hvor sterk og sprek fisken føles når man har den på stanga. Denne fisken er i konstant bevegelse og er derfor sprekere enn den vi ellers fisker på i marka. En 350 grams ørret i Ruggbøtta er litt som en markaørret på 600 gram. Det blir litt som å sammenligne AC/DC med The Beach Boys. (Vi er fan av begge deler.)
Dette er altså fremtiden de neste 9 dagene. Nivå av digg: Fullstendig galemattias.
Og det skjer i dag. Takk og lov.
Dag 1
Robert er gira da jeg ringer ham. Systemet er nede på jobben(han jobber med IT), og han kan dra tidligere fra jobb ettersom han visstnok er helt ubrukelig for de andre ansatte i en sådan situasjon. Loving IT.
Vi pakker bilen, kjører avgårde som noen topptrente jagerpiloter og er fremme sent på kvelden. Vi gjør som vanlig og slenger ting vi ikke trenger for å fiske inn i hytta, før det bærer ned til elva for en titt.
Det ser bra ut. Det ser veldig bra ut. Det er vak og det er vindstille. Vi kan faktisk fiske den første kvelden, hvilket aldri har skjedd før. Humøret kan ikke beskrives som noe annet enn elevert da vi hiver på oss vadere og rigger stenger.
Vi er raskt nede ved elveleiet. Jeg beveger meg mot noen vak lenger opp i elva, uten helt å vite hvordan vadesituasjonen er rundt svingen.
Snart kan jeg konstatere at det ser bra ut. Jeg sniker meg ut i elva og kaster oppstrøms på et par fisk som later til å bevege seg rundt omkring et lite område. Men nervene spiller ikke på lag. Jeg duger rett og slett ikke når det kommer til å presentere flua, og tar noen dårlige valg i min iver. Det føles som om jeg er på mitt første rodeo med fluestanga, og det blir snart dødt som følge av kastingen min. Med et dypt sukk mot himmelen ser jeg for meg hvordan de kommuniserer med hverandre der nede under overflaten. ”Er det han driver med?”. ”Jeg dævver!”. ”Gi den mannen en markstang!”.
Robert har i mellomtiden fått to ørret på rundt 300 – 400 gram. Han er selvsagt i kjempehumør. Jeg tar del i gleden. Dette er gøy. Vakene stopper derimot snart opp, og vi forlater elva etter et par timer. Det nytes noen kalde pils på hytta mens vi binder fluer og stålsetter oss for morgendagen.
Dag 2
Det var spådd regn, men ikke så mye regn. Dagen starter derfor med kaffe og fluebinding på hytta. Jeg blir besatt av tanken på å lage en ”pølse-i-brød” flue, men våger ikke putte den i flueboksen da den er ferdig. Litt i tilfelle den faktisk skulle fungere. Det slår meg at det ville vært ganske så demoraliserende og potensielt ødelegge for all fremtidig fluebinding. Vi kjører ned til elva utpå ettermiddagen og er snart å finne på godplassen vi fant for et par år siden. Fast bestemt på å ikke la oss stoppe av regn og vind gjør vi det alle fluefiskere fulle av abstinenser gjør; fisker på tross av fornuft. Det funker dårlig. Helt til jeg får verdens minste ørret. Under overflaten attpåtil. Det hele blir litt tragikomisk. Men den teller like fullt i konkurransen vår.
Stilling etter dag nr. 2 i elva: Robert 2, Alex 1.
Yr lover topp forhold de neste to dagene, så alt vil selvsagt forandre seg til det bedre rent statistisk.. Jeg er fast bestemt på å slå Robert i år. (les: i år også..)
Dag 3
Stryk det jeg sa om gode forhold i går. Det blåser kuer og bobiler der ute da vi våkner, og vi er ikke nede ved elva før rundt kl. 13. Vi drar til den beste strekningen vi vet om, med ekstremt sakteflytende og glassklart vann. Her vaker det alltid mye når forholdene tillater det, men vinden later ikke til å gi seg riktig ennå.
Da vi sitter i taushet og nyter favorittplassen vår hører vi plasking i vannet fra bak en høy gresstust, ikke mer enn fem-seks meter til venstre for oss. Det er et rådyr som har funnet det for godt å krysse elva. Vinden blåser nedstrøms, så det har tydeligvis ikke fått ferten av oss, og vi blir vitne til et fullvoksent rådyr som legger på ferd over elva rett foran nesa vår. Vi smiler og skåler med hver vår kaffekopp, ristende på hodet over hvor deilig det er å være på tur.
Et par timer senere øyner vi endelig muligheten til å fiske, da krusningene på vannet avtar og fisken begynner å spise i overflaten. Det flyter snart tusenvis av døgnfluer nedover elva. Endelig. Dette er akkurat det vi har ventet på. Dette er hva vi har drømt om siden i fjor.
Men. Dette. Er. Ikke. Dagen.
Jeg ser meg ut en fisk. Kaster ut. Flua flyter over. Den tar! Gud så digg! Så slipper den.
Hodet mitt fylles av et stort «Neeiiiiii!!», men noen sekunder senere er det ingen krise lenger. Nå vet jeg iallfall at flua funker, om ikke annet. Da jeg drar inn snøret merker jeg derimot at noe er galt, og innser at fortommen ikke lenger har noen flue i enden. Den røyk. WTAF? Jeg setter på en ny flue så fort jeg har roet ned krisecellene i skallen. Det samme skjer ikke lenge etterpå. En ny fisk tar, jeg gjør tilslag og rekker akkurat å kjenne fisken før den slipper. Nok en gang, ingen flue i enden av fortommen. H$#/»%$!!€@&!!
Med uhemmet fortvilelse sjekker jeg fortomspolen min, uten å bli stort klokere da fortommen virker å være mer enn sterk nok. Etter et par kopper med kaffe på elvebredden og inngående selvanalyse innser jeg at jeg har brukt tre omdreininger på slukknuten min istedenfor fire, og at dette må være grunnen. Frustrert og lettere deppa setter jeg på en ny parachute i krokstørrelse 14.
Det stopper meg derimot ikke fra å mislykkes med det tredje tilslaget for dagen, og jeg står igjen uten fisk i håven. Men denne gangen holdt knuten, så det er da noe.
Kort tid senere er det en liten ørret som tar flua i det jeg sveiver inn, uten at jeg føler at det er noe å skrive hjem om. Aktiviteten på vannet avtar gradvis utover ettermiddagen.
Etter ytterligere noen timer med lite action på elva er det godt å fokusere på noe helt annet, som EM-finalen på hytta. Vi avslutter sesjonen tidsnok til at vi rekker å se Italia slå England. Resten av kvelden går med til fluebinding og prat om straffekonk, evnen til å ta ting på dirrern, buing av andres nasjonalsanger og andre usportslige knuter på tråden. Jeg har ikke vært helt alene om å bli frustrert i elva i dag. Robert har også hatt en hel del tilslag som ikke materialiserte seg, derimot var det én av de som tok godt nok til at håven hans fikk lukte på fisk. Det er da noe.
Stilling etter dag 3: Robert 3, Alex 2.
Dag 4.
Er ved elva utpå ettermiddagen. Det er fortsatt litt vind, men det skal ikke mye til før det er fiskbart. Vi sniker vi oss ned til vannet lenger nedstrøms enn opprinnelig planlagt, bak en sving som forhåpentligvis vil gi ly mot vinden.
Planen viser seg faktisk å fungere ganske greit. Det er snart en hel del vak å velge mellom. De ser ut som mindre fisk, men er det én ting jeg har lært i Ruggbøtta så er det at vakene ikke alltid er hva man tror de er. Jeg går i slow motion ut i elva før jeg kaster mot bredden på den andre siden. Det er litt forskjell i strømmen lenger ute, slik at jeg må mende mye. Jeg må faktisk mende for mye til å kunne gjøre noe godt tilslag, så jeg skifter raskt fokus mot en fisk som står lenger ned, men nærmere i strømmen.
Kastet er bra og flua flyter sakte nedover, rett mot vaket. Jeg slutter å mende da jeg vet at jeg har nok line ute til at flua går over fisken uten å stripes. Jeg holder pusten så godt jeg kan.
Smokk!, sier det. Flua forsvinner og jeg gjør tilslag. Den sitter. Det er deilig. Robert spør fra sidelinjen om den er av noe særlig størrelse, hvilket jeg avkrefter umiddelbart. Til det kommer et utbrudd fra fisken som river line ut av snella og bøyer stanga tilstrekkelig til å tro noe annet. Det blir med to slike utbrudd før den ligger i håven. Det er deilig å ta litt feil iblant.
Jeg setter meg fornøyd tilbake og bytter flue. Harren slukte den forrige ettertrykkelig og krokutløseren min er ikke spesielt vennlig mot bindematerialer, må sies. Jeg blir sittende og nyte omgivelsene i et kvarters tid.
Robert står som en urokkelig bauta i en sømløs strøm av yrende liv der ute. Den mannen ass. Fisk får han derimot ikke. Utseende er ikke alt, Robert..
Tre-fire kast senere og jeg har en veldig liten ørret på kroken. Men, men.. To fisk på kort tid er gøy uansett.
Apropos gøy/dødsfett… Dette skulle vise seg å bli en sånn dag man drømmer om som fluefisker. En dag der så godt som alt klaffer og jeg slår ny rekord på antall fisk i løpet av én dag. 10 fisk. Jeg vet faktisk ikke helt hvor jeg skal begynne for å beskrive noe sånt godt nok..
Den tredje ørreten veier rundt 400 gram, men har slukt flua så glupsk at jeg blir nødt til å ta den opp til middag. Samtidig er jo ikke det noen krise, akkurat.. Trenger bare én til, så har vi et fullverdig måltid for to på hytta.
Ikke mer enn ett kvarter etter nytt fluebytte får jeg en på 370 gram, hvilket jeg tar opp til nevnte måltid.
Deretter en ny ørret på 400 gram-ish. Livet er ikke feil.. Da jeg prepper en ny flue ser jeg opp og oppdager at det vaker overalt rundt meg i elva. Jeg befinner meg midt i smørøyet og kan plukke fritt mellom fisk å kaste på. Etter ytterligere et par ørret på rundt 300 gram har jeg fortjent en kaffepause. Jeg kjenner på kulda fra å ha stått i vannet så lenge og er uansett så latterlig fornøyd at det ikke gjør så mye å forlate slike forhold. Jeg moonwalker inn til land og videre oppover mot Robert, mens jeg knipser til lyden av Boney M i hodet mitt.
Robert har fisket på én og samme fisk i lang tid. Den har tatt flua hans ved flere anledninger, men har ennå til gode å bli med videre på reisen til håven. Robert er frustrert, oppgitt og smått irritert. Han beveger seg lenger ned i elva, møkk lei fisken som fortsatt står på samme sted og ler av ham, ikke stort mer enn 12 meter ut i elva.
Jeg fyrer opp kaffevannet på primusen og slår meg til ro på bredden. Fisken til Robert vaker igjen. Og igjen. Jeg kan ikke lenger dy meg. Jeg forsikrer meg om at det er helt uproblematisk for Robert før jeg går ut i elva og gjør et lite forsøk. Den tar på første kastet.
Så fort den ligger i håven strekker jeg ansiktet mot sola og ler høyt. Alt er så enkelt! Roberts oppgitthet over universet kulminerer i 100% kaffepausemodus. På oss begge forøvrig, men av forskjellige grunner.
Der sitter vi. Ett stk. fortvilet fluefisker og ett stk. grisefornøyd optimist. Fluefiske er opp- og nedturer hånd i hånd, og det kan snu i løpet av ett øyeblikk. Jeg forsøker å minne Robert på det han allerede vet. Men i dette landskapet, med en vakende elv foran oss og med kaffekoppen i hånd? Er ikke lov å klage da. Det skal sies at Robert er flink til ikke å klage. Han vet det ikke hjelper.
Litt tid passerer før jeg har fått varmen i kroppen og Robert har funnet nytt pågangsmot. Jeg går 50 meter nedstrøms og lister meg ut i elva så godt jeg kan før jeg blir stående stille i ti minutters tid. For å plukke ut det rette vaket. Man ønsker ikke skape problemer for seg selv ved å fiske på den første og beste. Jeg vil ikke skremme vekk fisk jeg ennå ikke vet om.
Et lovende vak ikke mer enn 7-8 meter lenger ut og 12-15 meter lenger nedstrøms fanger oppmerksomheten min umiddelbart. Jeg kaster ut. Tenker for meg selv at dette er plankekjøring. Flua nærmer seg sakte, sakte. Så forsvinner den i et rolig vak. Jeg gjør tilslag og neimen om ikke denne drar ut line som en villmann. Kampen varer i fem minutters tid. Og jeg som trodde dagen ikke kunne bli bedre..
Jeg får så nummer ti for dagen, en ørret på rundt 350 gram, noen få minutter senere.
De gode forholdene dabber av og etter et par timer med lite liv på elva bestemmer vi oss for å ta kvelden.
Vi avslutter dagen med pils, pizza, podcast og fluebinding på hytta. Jeg trenger døgnfluer(parachute) i str. 14. Brune og grønne. De har stått for all fangsten i dag og rekkene i flueboksen er blitt tynnet ut. Robert binder Chernobyl maur.
Stilling i elva dag 4: Robert 3, Alex 12
Dag 5
Vi drar ned til samme strekningen som i går. Jeg for mer av det samme og Robert fordi han har noe uoppgjort med verden. Vinden ler av oss de første par timene.
Denne dagen blir dog ikke i nærheten av suksessen som var gårsdagen. Det er som den nevnte bølgedalen fluefiskere kjenner så altfor godt; én dag der alt er enkelt erstattes kjapt med en hvor ingenting fungerer.
Jeg får en bitteliten ørret på et av de første kastene. Blir ikke ekstatisk, men det lover fortsatt godt for dagen i elva.
Det er vak. Det er store muligheter. Men flua funker ikke.
De neste 4-5 timene fylles med fluebytter, knoting med fortommen, knoting med linekurven, mer fluebytter og en stadig økende frustrasjon. Robert får noen ”takes” på parachuten sin, så jeg bytter tilbake etter å ha forsøkt med fluer som Europea 12, Dyret, Daddy longlegs, Princeps, spent spinner, klekkere, you name it.
Jeg er halvveis på vei inn i stabilt sideleie da jeg omsider får en 250-grams ørret til å bite. Hvilket er forløsende. Fortsatt frustrert, men jeg kan senke skuldrene litt før jeg innvilger meg en etterlengtet pause fra ampre, uvelkomne komplikasjoner og problemstillinger.
Middagen inntas på elvebredden, etterfulgt av en kjele med kokekaffe. Matte og mette venter vi på vak. Klokken nærmer seg midnatt da det løsner litt. Robert går noen meter oppstrøms mens jeg tar for meg tre vakende fisk midt i elva, litt lenger ned. De holder til rundt en mørk salatbar(stripe med vegetasjon på elvebunnen), og jeg går for den lengst ut. Den vil ikke ta. Tre-fire flyt over og det ser ut til at den har flyttet på seg. Jeg går da for den nærmeste. Vakene dens tyder ikke på noe særlig størrelse, men det er lov å håpe at man tar feil.
Den tar flua på første forsøk og virker ikke særlig stor til å begynne med, før den bestemmer seg for å dra ut femten meter line fra snella. Dette er gøy. Vannet er så klart at jeg snart får et glimt av fisken da den nærmer seg. Øynene mine hopper nesten ut av hodet mitt da jeg ser at jeg har kilosfisk i enden av fortommen. Den gjør langt fra like mye motstand som en ørret på samme størrelsen ville gjort, men den er likevel ikke den enkleste å få i håven. Perfekt avslutning på kvelden.
Stilling dag 5: Robert 3, Alex 15.
Dag 6.
Det var altfor mye vind til at det hadde noen hensikt å forlate hytta før utpå ettermiddagen. Likevel er vi litt tidlig ute, rent værmessig. Det både blåser og regner i halvannen time etter ankomst.
Men så blir forholdene plutselig helt optimale.
Elva våkner til bølger av døgnfluer som flyter nedover. Det er snart en vakfest uten like. Det største problemet er plutselig hvordan vi skal velge ut riktig fisk. Den neste timen erfarer vi dessuten et hittil ukjent hendelsesforløp i Ruggbøtta. Det er så mye fisk at flua aldri kommer frem til det vaket den var tiltenkt. Småfisk napper den vekk fra overflaten lenge før den kommer frem. Jeg får tre ørret på de første fem kastene, og alle er de rundt 100-150 gram. Etter ti kast har jeg fått seks ørret, hvor den største er den eneste over 250 gram.
Robert har i mellomtiden også fått fire stk. mindre fisk.
Vi møtes på bredden, omtaler problemstillingen og går litt lenger nedstrøms for å se an vakene der. Vi slår oss ned på en liten høyde. Jeg fyrer opp en pipe mens jeg blir sittende og se på vakfesten under oss. Robert rusler etter hvert lenger oppstrøms igjen, men han rekker ikke komme langt før hodet mitt eksploderer.
Head & Tail. Altså et vak der du først ser hodet for så halen på fisken. Halen er på størrelse med håndflata mi. Det er en enorm ørret. Den dukker opp med jevne mellomrom. På nøyaktig samme sted og akkurat så langt ut i elva at jeg tviler på om jeg vil klare å rekke frem. Det må selvsagt undersøkes. I samarbeid med en skyhøy, altoppslukende puls.
Det blir raskt tydelig at jeg ikke kan vade spesielt langt ut i elva og at odden bak meg er i høyeste laget med tanke på bakslengen ved et såpass langt kast. Men jeg kaster og kaster. Den vaker fortsatt, men akkurat utenfor rekkevidde. Fortvilelsen er i full gang med å sparke inn døra til krisesentralen i topplokket.
Jeg kliner til med et kast som faktisk kommer frem. Jeg kan nesten ikke tro det. Ett av mine beste kast noensinne. Flua lander fire-ish meter fremfor fisken og flyter snart sakte, sakte mot den. Hodet mitt forteller meg at dette er den største fisken jeg noen gang har fått dersom den biter på. Hjertet mitt dunker like hardt som før straffen mot Brasil i ’98.
Alle muskler i kroppen spenner seg i forventing samtidig som jeg holder pusten da den passerer over hodet på fisken.
Men nei. Nope. Nada. The computer says ”naah”.
Et dypt åndedrag og et høyt sukk mot himmelen for å roe ned adrenalinet følger. Å gud, så frustrerende!
Det neste, utålmodige kastet blir en fiasko og resulterer i en knute på fortommen som bare kan løses ved å erstatte den med en ny. På land. Hvor jeg ser den vake igjen. Men denne gangen noen meter lenger opp i elva. Med ny fortom på plass blir jeg sittende og følge med. I over en halvtime. Det slår meg at det var her jeg mistet den største fisken jeg noensinne har hatt på kroken i fjor. Muligheten for at dette er den samme fisken kryper sakte inn i virkeligheten min. Øyeblikket nærmest oser av novellemateriale.
Den flytter mer på seg. Tar en døgnflue i ny og ne, før den svømmer noen meter i forskjellige retninger. Ikke langt, og aldri nærme nok land.
En time etter jeg sto i elva sist er jeg tilbake. Like før jeg skal kaste vaker den på nytt. 10 meter foran meg! Jeg ser den enorme halen på kloss hold. Pulsen fyker opp i sytti tusen og jeg får det kjempetravelt med å kaste. Jeg kaster på den, men nei. Igjen. Nei. Med lina i hånda blir jeg stående og vente. Jeg vil ikke skremme den med unødvendig kasting hvis den har flyttet på seg. Snart er den tilbake der den sto for en times tid siden. Frustrerende langt ute.
Godt og vel 4 timer bruker jeg på den ørreten før jeg takker for meg. Det er som om den visste at jeg var ute etter den. Jeg er helt ferdig. Kvikklunsj, kaffe og det mentale bildet av den svære halen må fordøyes. Det vil vise seg å ikke være særlig enkelt de neste par dagene.
Det blir stille, det blir sent, det blir «Miller-time».
Stilling dag 6 i elva: Robert 7, Alex 21.
Dag 7.
Den første kaffekeoppen på hytta inntas i 16-tiden. Værforholdene er som forventet ufiskbare og ettermiddagen tilbringes i skytteltrafikk mellom bindestikkene og kaffetrakteren. Vi bestemte oss for å snu døgnet i går kveld, for å få full uttelling av værmeldingen de neste dagene.
Vi beveger oss ut i 21-tiden, litt usikre på hvilken strekke vi skal forsøke å fiske. Vi er nødt til å finne et sted i litt ly for vinden. Litt rekognosering, litt google maps og litt logisk resonnement senere har vi en plan på plass. Etter påfølgende kaving gjennom kratt og skog ankommer vi en fin liten banke i en sving, med ørten vakende fisk nedstrøms for oss.
Det er bare plass til en fisker om gangen, og jeg er først ut. Et par kast senere har jeg en sprek 350 grams ørret i håven. Det føles godt.
Robert tar over og får en ørret som er så liten at den ikke teller i henhold til avtalen, så han får fortsette. Etter en stund beveger jeg meg oppstrøms. Det slår meg hvor fint det er her og hvor mye jeg elsker denne elva. Men det er ikke stort å kaste på.
Aktiviteten dør ut. Det er sent. Planen er å være tilbake om en håndfull timer for å utnytte de siste, tilsynelatende bra forholdene vi har igjen av årets opphold.
Dag 8.
Vi er ved elvebredden kl. 06.
Vi starter dagen med kokekaffe, kvikklunsj og varmen fra sola.
Rett før kl. 08 begynner disen å slippe taket og dagen i elva gryr for alvor..
Da kaffekjele nummer to snart er klar vaker det et par ganger, ca. 20 meter ut i elva. Jeg tøffer meg litt overfor Robert og sier noe sånt som ”Jeg bare tar den fisken der mens vi venter på kaffen, jeg.” Og neimen om jeg ikke gjør det. På kast nummer to. Moro. Ikke den største slektningen i elva, men likevel..
Så fort kaffekjelen er tom tar vakingen seg opp. Dog ganske sporadisk, men det er absolutt liv laga. Vinden har en tendens til å ta tak i den lange fortommen og dermed gjøre ting unødvendig vanskelig, men det er likevel mulig å kaste. Robert får snart en kjempefin ørret på nøyaktig 735 gram.
Vinden forandrer retning og er plutselig til mer hjelp enn før. Medvinden fra sør-øst gjør det mulig å kaste helt til den andre siden av elva. Flua mi lander perfekt i forhold til fisken som har vaket steady ved motsatt bredde den siste halve timen. Tre sekunder senere forsvinner den i et raskt lite vak og jeg strammer til. Det er en livat krabat og kampen er i gang. Fire-fem utras senere er den i håven. En deilig slutt.
Værgudene kaster oss snart vekk fra elva og opp til hytta, hvor vi tillater oss en liten feiring av et par nye personlige rekorder og turen i sin helhet
Stilling i elva etter dag 8: Robert 9, Alex 24.
Dag 9
Står sent opp. Det blåser høygafler og traktordekk der ute. Vi har tidenes mest bedagelige utvasking og pakking av hytta før morgendagens hjemtur. Vemodig, men det skal bli godt å komme hjem til jentene.