24.06.21-27.06.20
Takk og lov! Ventetiden er over. De siste tre ukene har vært fiskemessig begredelige, men endelig forteller værmeldingen om gode forhold i mer enn ett kvarter om dagen. Foran meg venter 3 netter i hengekøya ved et nytt vann i marka, så alt det kjipe er glemt nå. Jeg skal til Fagervatnet i Krokskogen, et vann som har stått på lista de siste årene. Ifølge OFA er det ikke uvanlig med fin fisk opp til 600 gram her, og det skal være muligheter for kilosfisk. Kort oppsummert; et nytt vann, kilosfisk, fine forhold og masse fisketid. Kan det bli bedre?
Jeg akter å gå inn fra Jonsetangen, hvilket er helt klart å foretrekke fra Damtjern, da jeg sparer kroppen for flere kilometer med svett bæring. Hvis alt går etter planen vil jeg få selskap av Robert og Jarle om en dag eller to. Det blir nesten som i gamle dager.
Dette blir så latterlig bra. Alt er pakket og klart. Jeg trenger bare å hoppe i bilen. Snakkas.
Dag 1
Vel fremme ved Jonsetangen kommer jeg i prat med en lettere frustrert fluefisker som nettopp har vært ute på Øyangen med båten sin. Han forteller om eksemplarer av både Vulgata og Grandis ute på vannet, men altså ingen vakende fisk. I det stille tenker jeg at det egentlig oppsummerer mye av min egen fiskesesong så langt. Ifølge OFA er det ikke Vulgata ved Fagervatnet, men Grandis(vårflua, ikke pizzaen) kan kanskje finnes. Jeg får umiddelbart trua. Å fiske med vårflueimitasjoner(såkalte Caddis) er noe av det morsomste tørrfluefisket som er mht. tilslaget, ettersom fisken ofte tar flua veldig aggressivt.
Turen innover går veldig fint. Tynn shorts og tursko er en velkommen forandring fra tette, varme vadebukser og vadesko. Det er vei, blå sti og mer vei frem til vannet, så det er problemfritt å følge kartet. Det er godt å se hvor frodig det er i skogen nå. En svak bris gjør innmarsjen så behagelig som den kan være.
Fra veien skal det godt gjøres å finne noe som ligner en sti ned til vannet, så jeg velger å ta fatt på nedstigningen lenger nord, der avstanden ned til vannet er kortest. Derimot betyr det at jeg må gå tilbake langs vannet, gjennom urskogen, for å komme til odden der teltplassen skal være. OFAs korte forklaring om at «det er krunglete å gå langs vannet” er mildt sagt en underdrivelse. Jeg får raskt øye på tilsynelatende ferske spor etter elg, og det viser seg at den skulle i samme retning som meg, så jeg følger sporene frem til en myr som ligger som et siste hinder før odden. (I retrospekt: Det skulle vise seg mye enklere å komme seg ned til vannet lenger sør, fra der man først får øye på vannet fra veien.)
Det har tatt meg cirka halvannen time å komme frem, inkludert en liten pause på toppen av bakken opp til Steinbusætra. (Retrospekt 2: Ta heller trillestien til venstre for den blå ruta når du nærmer deg sætra. Der er det mindre stigning og snekret platting så godt som hele veien.)
Det er tid for en pust i bakken, en kjølig pils, speiding utover vannet og etablering av leir. Jeg kom avgårde litt senere enn planlagt, så klokka er allerede 16. Jeg ble litt motløs på turen tilbake langs vannet, gjennom jungelen, hvor det viste seg å være veldig mye siv langs kanten og utover i vannet, så det er godt å se at det er bedre her. Vakene uteblir enn så lenge, så jeg setter opp hengekøya i mellomtiden. Der stifter jeg bekjentskap med noen hundretalls knott, så det er godt det er kjapt gjort å fikse senga for kvelden.
Vinden stilner og trua kommer. Det er en og annen stor vårflue som flyr der ute, i tillegg til noen summende humler, bier og mygg. Jeg tenker i det stille at vakene snart vil dukke opp.
Naiv much? Check! Plutselig er hodet mitt omgitt av en svart sky med knott. Noe så inni banjoland mye knott at jeg umiddelbart blir nødt til å fyre opp en pipe for å overleve. Jeg finner raskt frem kvistbrenneren og noe brensel, for å skape ytterligere mengder røyk. Det funker bare sånn halvveis, og hver gang jeg tenker at knotten er vekk så viser det seg at den bare dro for å hente forsterkninger. Det er rene Black Friday. Jeg hadde jo store planer om å rigge stanga og fiske meg inn i kveldingen, men tanken på å forlate kvistbrenneren ett eneste sekund mer enn nødvendig er like fristende som en argentinsk tango med Robert.
Slik går de neste timene, til det er ganske mørkt i hodet mitt. Faktisk så mørkt at jeg bestemmer meg for å legge meg tidlig, i sikkerhet bak myggnettingen i hengekøya. Jeg trøster meg med at det kanskje vil gi meg en tidligere start på fiskingen i morgen, men egentlig er jeg ganske skuffet. Freidige, nærgående insekter i tusentall er rett og slett ikke greit.
Dag 2
Jeg har sovet som en stein. Klokka er litt på åtte om morgenen da jeg våkner av et leven uten like, fra noen veldig hissige fugler i nærheten og en armé av sauer oppe på veien. Lyden fra bjellene rundt halsen deres får det til å høres ut som om det er tusenvis av dem. Kanskje det er en demonstrasjon, som et slags sauetog i protest? Som sau ville ikke jeg heller vært særlig fornøyd med en middagsbjelle for ulven rundt halsen min..
Øyelokkene blir veldig tunge så fort bråket gir seg, frem til jeg hører tre-fire dype, tunge lyder av tramping. Alle sansene mine spretter opp i høyeste beredskapsmodus. Lyden stopper. Jeg blir liggende spent. I kanskje ett minutt. Hvilket er en evighet. Så hører jeg flere tramp i raskere tempo, men gudskjelov ikke i min retning. Lyden forsvinner og jeg konstaterer at elgen er våken, at jeg er våken, og en liten titt senere kan jeg bekrefte at knotten også er våken. Den henger som en sky utenfor nettingen. Er det mulig? Den kan komme til å bli en utfordring som jeg ærlig talt ikke vet om jeg kommer til å takle.
Vel ute av hengekøya er det avslapning og inntak av kaffe som gjelder. Det er sjelden jeg står opp såpass tidlig på tur, hvilket har noe med hvor godt jeg sover i hengekøya å gjøre. Det er litt vind og litt for mye krusninger på vannet til å fiske med tørt, men så lenge den holder knotten på avstand er det helt uproblematisk. Da kaffekjele nummer to for dagen koker stilner det derimot.
I dag blir jeg vitne til noe jeg vil klassifisere som et aldri så lite fenomen. Det er fra tidligere ikke ukjent for meg, men det vil vise seg å vedvare under hele turen. Nemlig det faktum at så fort jeg tenker at tiden er inne for å fiske, så tar det ikke mer enn ett minutt før vinden er tilbake og forteller meg at det kan jeg ta løpefart og drite i. Gang på gang. Det er helt utrolig. Hver gang jeg sier høyt: ”Jeg tror jeg fisker litt, jeg”, så begynner det å blåse. Hver eneste gang! Ikke at jeg kan klage over den helhetlige situasjonen egentlig, ettersom det finnes verre ting enn å slappe av en hel dag i skyggen, med kaffekoppen i hånda og litt musikk fra radioen, men jeg synes det er litt lumpent fra naturens side. I tillegg til at kleggen også har meldt sin ankomst. Blindinger, heter de vel. De biter så jeg skvetter.
Slik går dagen, frem til rundt kl. 18. Da er jeg simpelthen nødt til å fiske, på tross av knott, klegg og vindkast. Det har vært en god del store, svarte vårfluer i lufta, så jeg setter på en svær CDC-Caddis i krokstørrelse 8(bindebeskrivelse under fanen ”fluebinding”). Et lite avbrekk i vinden gir meg muligheten til å få flua ut på vannet. Det kjennes deilig med litt spenning, selv om det er timevis siden jeg så et vak. Så der sitter jeg, i mine egne tanker om hvor intenst det er å se flua på vannet, da den forsvinner i en hissig eksplosjon. Jeg gjør tilslag og den sitter. Første kast! Den er ganske energisk, og jeg kjenner raskt at den er av fin markastørrelse.
Greia med CDC-Caddisene er at de har lett for å bli ramponert av fisken, så man må bytte til en ny for hver gang. Vinden fører flua inn mot land et par ganger, og da jeg på ny bestemmer meg for å sveive inn så biter det. En liten abbor tok flua under vann. Og ødela den, selvsagt. CDC-fjær er delikate greier.
Nytt bytte, så et nytt kast, før enda et nytt. Da forsvinner jammen flua igjen. Denne gangen en fin ørret på 350 gram.
Jeg kaster ut en ny flue et par minutter senere, men denne gangen en Europea 12 i krokstørrelse 12, med CDC-fibre istedenfor hanehackle som ben. (Dette for å forhindre at flua roterer.) Den får ligge på vannet i kanskje 20 sekunder før den forsvinner i et rolig, rolig vak. Tilslaget sitter og jeg har på ny en ørret i håven, denne gangen på nøyaktig 500 gram. Det er så latterlig deilig. Selve definisjonen på en god dag er de dagene da fluefiske føles enkelt.
Vinden tar seg plutselig opp ganske drastisk. Nok til at det ikke kan fiskes lenger, men også nok til at knotten forsvinner, hvilket faktisk er blitt det viktigste.
Halvannen times fisking og 4 fisk er ikke verst. Jeg starter opp kvistbrenneren igjen med et stort smil i fleisen. Neimen om jeg ikke skal ha meg et par grillpølser og en pils for å feire.
På tross av ustabil mobildekning tikker det inn en melding fra Robert om at de burde være her i 21-tiden.
The Kinks spiller lavmælt fra radioen, utover det urolige vannet da jeg hører noen stemmer oppe i lia. Robert og Jarle finner en enklere nedgang fra veien lenger sør(som nevnt tidligere) og er snart å finne i leiren. Samtidig som de setter opp sine respektive soveanretninger kommer også knotten tilbake for fullt. Lyden av diverse gloser brer seg utover skogen.
Etter oppsett av telt og hengekøye setter vi oss ned og venter på bedre fiskeforhold. Det tar ikke så altfor lang tid før gutta har rigget stengene og vi er ute på myra. Vi deler oss opp. Snart vaker det ganske steady til venstre for meg, ikke langt unna der Jarle står. Jeg sniker meg bort, kaster ut caddisen og venter. I ti sekunder-ish. Den tar flua, jeg gjør tilslag og fisken river line ut av snella gjentatte ganger. Dette fisket kan jeg venne meg til.
Dagens femte og siste, på 560 gram. Kvelden er her kort tid senere, med en dis som glir sakte over vannet og som snart setter en full stopper for vakingen. Vi tar en administrativ beslutning og pensjonerer oss for kvelden. Forholdene skal bli veldig bra i morgen, så tiden er inne for litt taktisk pilsing.
Dag 3
Denne dagen kan best beskrives ganske kort..
Vi står opp. Det blåser. Det tidligere nevnte fenomenet lever videre. Litt mat, litt kaffe, litt mimring og mye fotballprat. Å dele leir med Leeds og Tottenham er ingen spøk. I tillegg til fluestang har Jarle med både slukstang, mark og dupp, så dagens underholdning er sikret. Han får flere ørret og enda flere abbor, og må løpe frem og tilbake over myra relativt ofte. En av ørretene er på 370 gram, så den tas opp med tanke på litt snacks til kveldsmat. Robert får selvsagt høre om sin manglende fangst fra oss begge, men later som han ikke bryr seg.
Da kvelden er i anmarsj bærer det endelig ut på myra. Robert får den første fisken, en fin ørret på 600 gram og som derfor tas opp til kveldsmaten.
Jeg får to små abbor som jeg ikke har lyst på. Derimot så teller de jo likevel i den interne konkurransen som Robert og jeg har hver sesong. Forøvrig er reglene slik at all fangst av fisk kun teller når vi begge fisker samtidig, hvilket betyr at han fortsatt ligger i tet da vi runder av for kvelden kort tid senere.
Stillingen så langt er Robert 8, Alex 7. Jeg tar innpå, men ikke så raskt som jeg skulle ønske.
Kvelden går som kvelden før, med skrøner og vås på land, ispedd et lite fiskemåltid på deling. Knotten og kleggen insisterer fortsatt på å bite fra seg, så det diskuteres mye om behovet for et par flammekastere på neste tur.
Dag 4
Vi står opp, spiser og drikker litt kaffe, før vi pakker sammen og beveger oss hjemover i samlet tropp. Er ikke særlig bærekraftig å satse på flere overnattingsturer i marka i tiden fremover, nå som knott og klegg er så til de grader på krigsstien. Uten at det er spesielt problematisk, da Robert og jeg snart drar på vår årlige 9-dagers tur til Ruggbøtta. Årets høydepunkt.
Snittstørrelsen på ørreten i Fagervatnet er mer enn godkjent, og vi er ikke blitt noe mindre overbevist om at det gjemmer seg kilosfisk her.
