03.06.21-06.06.21
Robert og jeg har tatt en usedvanlig oppegående beslutning. Egentlig skulle vi innover i Østmarka naturreservat med kano, men utleiemenneskene hadde ikke så mye som en åre ledig. Dette resulterte i et hastemøte over telefon og en plan B som vi overraskende nok ikke har kommet frem til før nå. Nemlig Drettvannet.
Drettvannet har vært drikkevann i noe sånt som de siste 70 årene, så det har vært forbudt å både fiske og bade der. Det er med andre ord helt sikkert bedre enn navnet tilsier. Det er svært og det er tillatt med bruk av bellybåt. Kommunen åpnet for fiske der i 2019, så det er muligens ikke altfor mange som vet om denne nye muligheten, slik at vi vil få god plass ved vannet. Det er simpelthen umulig(i mitt eget hode) at det ikke er kilosfisk der. I tillegg er det spådd 23 grader og sol hele helgen, så dette blir knallbra. Vi går inn fra Losby i morgen, torsdag, og kommer hjem på søndag.
Dag 1.
Dette er Roberts første tur med sin nye bellybåt, hvilket han snart kjenner på da han får på seg sekken. Man har jo med seg det man trenger for et overlegent opphold fra før av, men de fem ekstra kiloene setter sitt preg på tempoet innover. Min egen sekk veier 35 kg, hvilket i utgangspunktet er litt drøyt hvis man skal gå langt, men på denne turen er det vei helt frem til vannet og bare et par hundre meter med sti inn i skogen. Robert var her på en dagstur forrige helg, da jeg var opptatt med å vinne Champions League, så vi vet nøyaktig hvor vi skal. Han sier det er en del stigning og en litt krunglete sti ved vannet, hvor man skal noen ta forhåndsregler for å unngå stygge fall.
Etter ganske nøyaktig 22 minutter stopper Robert opp, utvikler et ansiktsuttrykk som om alt håp er ute og utbryter et selvkritisk ”Neei!”. Han har glemt redningsvesten sin i bilen og må gå tilbake. Heldigvis innser han dette rett ved en benk, hvor jeg da tilbringer de neste 40 minuttene i selskap med et smørbrød sendt med av min bedre halvdel, The Troggs fra radioen og litt avkjølende, kaldt vann. Et lite turtips: Fyll vannflasken med isbiter før du drar på tur.
Robert kommer tilbake med rak rygg og et smil om munnen. I bilen fant han nemlig også telefonen sin, så han ville vært nødt til å ta turen tilbake til parkeringsplassen på et senere tidspunkt uansett. Konemor ville blitt unødig bekymret hvis ikke.
Derimot forsvinner smilet hans så fort vi legger på vei videre. Jeg har aldri sett Robert så sliten som i bakkene oppover. Han trasker sakte avgårde som en fortvilet arbeidsmaur i en endeløs sauna. Han er svettere enn Matti Nykänen der han konsentrerer seg om å sette én fot foran den andre.
Som hans personlige trener og livscoach forsøker jeg å motivere ham med diverse fakta som at livet er en oppoverbakke, at krampe er kult og at smerte er feige gener som forlater kroppen osv.. Han enser meg ikke gjennom støyen fra all pustingen og pesingen, så jeg sier opp stillingen som menneskelig powerbank først som sist. Det var verdt et forsøk.
Vi er begge våtere enn vestlandet da vi kommer frem, så det gjør godt å skifte skjorte, åpne en kald pils, sette seg ned og puste ut. Den første turdagen er som oftest en ren transportetappe, og denne er intet unntak. Vi setter sakte men sikkert opp leir og nyter resten av kvelden med bena opp. Det vaker sporadisk, hvor noen av vakene blir mer verbalt applaudert enn andre. Vi sitter snart med drømmer om ørret av skikkelig størrelse. Trua vokser med timene som går. Vi ser både vespertina og marginata. I morgen skal det fiskes!
Men det går ikke an å runde av en så fin kveld for tidlig..
Dag 2.
Jeg tok en beslutning om å sove under åpen himmel ettersom det ikke var noe som helst dugg på regntrekket over hengekøya da jeg la meg i går kveld. Det må jeg si. For en deilig måte å våkne på. Sola som skinner mellom de høye tretoppene over meg og lyder fra fuglelivet er absolutt en vinner. Jeg blir liggende en stund og bare nyte. Jeg hører til og med et par kraftige vak fra vannet bak hodet mitt. Denne dagen blir bra. Robert roper nede fra leiren og forteller at kaffen er klar og at han har sett en Vulgata døgnflue.. Er det mulig?
Noen dager er det ekstra deilig å stå opp.
Et par kaffekopper, noen chili- og ostepølser til frokost samt noen velartikulerte hypoteser rundt valg av flue, så rigger vi alt utstyret og begir oss ut på vannet. Den avkjølende vanntemperaturen komplementerer overflatebehandlingen fra sola helt ypperlig. Vi prater om hvordan dette er planen for de neste to-tre dagene, og hvor lang vinteren var. Det er nesten surrealistisk at vi er her. Jeg har sett meg ut en liten strekke på motsatt side hvor det vaket mye i går kveld, og hvor det henger en del vegetasjon over vannet. Jeg har festet billen til Tommy(finnes under ”fluebinding” på bloggen) i enden av fortommen, og er overbevist om fiskelykke. Et par-tre kast senere og flua forsvinner. Tilslaget derimot, meh. Rekker ikke kjenne fisken. Men vi er i gang.
Det tar ikke lang tid før Robert lander en fin ørret på rundt 350 gram. Vi har bestemt oss for å stelle istand sesongens første fiskemåltid og for å ta opp all ørret under kiloen. Optimister som vi er..
To minutter senere biter det på igjen, og jeg har turens første på kroken. Umiddelbart kjenner jeg at dette ikke er størrelsen jeg er ute etter. Det er et lite antiklimaks da jeg i tillegg innser at jeg har fått en liten mort. Uten at jeg klager over å få fisk altså, den teller jo like mye som Robert sin når det kommer til årets interne konkurranse. Men altså..
Bittet stopper helt opp og etter noen deilige, dog hendelsesfattige timer i sola, er det bare å komme seg i land og lage litt middag.
Så snart måltidet er fortært og koppene igjen er fylt med kaffe, er vinden tilbake og insisterer på å gjøre det vanskelig for oss i et par timer. Til vi ikke klarer å vente lenger og på ny setter oss i båtene. Rastløsheten trumfer trua. Det tar ikke lang tid før det dukker opp noen stille stunder.
Noen timer senere gir vi opp. Får ikke trua når det ikke er ett eneste vak å melde fra om. Derimot, etter mørkets frembrudd dukker det opp avsindig mye aktivitet på vannet, et godt stykke lenger unna, i nordenden av vannet. Vi rister på huet. Det frister, men vi har da inntatt et par pils og finner det tryggest å droppe båtlivet for kvelden.
Dag 3
Jeg våkner av at det er varmt. Sola er oppe, vinden har taket om tretoppene og det knekker i en og annen gren fra skogen. Jeg åpner opp soveposen og nyter den behagelige, kjølige brisen i en times tid. Uten å tenke stort på noe som helst. Snart har den alltid så effektive Robert kaffen klar, og jeg er ikke vond å be. Det er en fin dag allerede.
Fiskeforholdene er derimot helt på trynet. Vindkastene dukker alltid opp når det endelig ser ut til å roe seg. Det er ikke annet å gjøre enn å spise godt, drikke litt kaffe og slappe av i skyggen. Vi ser tre typer døgnfluer i lufta samt noen gedigne flyvemaur, men tydeligvis er det ikke nok av dem på vannet til at fisken gidder å vise seg. Ved én anledning flyr det plutselig en såkalt mudderflue(ligner veldig på vårflue/caddis) ut av håret mitt. Gudene vet hvor lang tid den brukte på å finne lyset.. Men det er vel det største, naturlige underholdningsbidraget på ti timer.
Ti timer…
Vi rekker fint å spise både frokost, lunsj og middag før forholdene begynner å se litt bedre ut. Rundt klokka ti på kvelden begir vi oss ut på vannet, dog med frustrerende lave forhåpninger. Og riktignok, et par begivenhetsfattige timer senere er jeg ganske så lei.
Men neimen om ikke Robert plutselig får napp. På en CDC-Caddis. En caddis, faktisk, som vi ikke har sett snurten av i lufta under hele oppholdet. Den tok så fort flua landet på vannet, så jeg undrer meg om Robert faktisk har så mye flaks at han landet flua rett over hodet på fisken, slik at den ble trigget til å bite. Denne innsjøen er stor, så oddsen for det er ganske drøy. Eller kanskje det er noe jeg forteller meg selv for å veie opp for at Robert får mer fisk enn meg? Samme f. Vel fortjent er det.
Fisken får svømme videre, ettersom vi har mer mat enn vi trenger i leiren.
Stilling: Robert 6, Alex 4. Ække greit.
Dag 4
Hjemturen går av stabelen etter en god kjøttsuppe til frokost, i selskap med en kanne kaffe og dårlige fiskeforhold. Så mye hvile på én tur tror jeg ikke vi har hatt noen gang. Vi pakker sammen etter å ha ventet lenge nok på bedre forhold, og nyter nedoverbakkene hjem.
Nesten fremme ved Losby kommer vi i prat med to litt frustrerte slukfiskere som har tilbrakt helgen ved Nordre Krokvann, som forøvrig er et vann Robert og jeg besøkte for noen år tilbake. De fortalte om hvordan det hadde klekket så mye vulgata at vannet kokte, og at det derfor funka dårlig med sluk.. Er det mulig? Verden er med ett grusomt urettferdig. Neste gang tar vi en mer oppegående beslutning, og reserverer en kano hos utleiefolka så fort isen er vekk.
Drettvannet er tydeligvis ikke det beste vulgatavannet i området, men da vet vi det for fremtidig referanse, om ikke annet. Og nå vet du det også. Værsågod.
Det er spådd søpleforhold i den forskuelige fremtiden, så den neste overnattingsturen går mest sannsynlig høyt opp i Nordmarka, for å se om det fortsatt finnes noe vulgata å snakke om der. Det er med andre ord fortsatt håp.
Gleder meg. Skikkelig.