29.04.21
Etter siste turen til Kjerrmosa har det vært VM i gnagsår på hælene mine. Jeg har med andre ord vært nødt til å roe ned på traskingen, og det mens jeg ser fra vinduet mitt at forholdene blir bedre og bedre. Det er slett ikke greit. Jeg må komme meg ut i skauen før mitt mentale havari blir et ugjendrivelig faktum. Gnagsår shmagsår, det er slutt på å sitte rolig og se på at sesongstarten passerer meg forbi.
Jeg drar til enten Grastjern eller Store Skjelbreia, litt avhengig av hvor høyt hælene mine hyler. Den avgjørelsen tar jeg underveis.
Hjemme igjen.
Jeg surra så mye sportsteip rundt hælene mine at jeg følte meg som en vandrende mumie på veien innover fra Bysetermåsan, men det kommer ikke på tale at jeg skal la meg hindre ytterligere av gnagsårene. Jeg har ventet for lenge for den slags problemstillinger. Det tar ikke mange meterne før jeg er overbevist om at jeg vil få årets første på tørt i dag. Dette kommer til å bli så bra! Jeg er så sikker på å få fisk at jeg har tatt med det jeg trenger av ingredienser for å lage et enkelt, men storslagent, ørretmåltid. Jeg har stekepanne, smør, salt, en skvett fløte, sitron, litt grønnsaker og et par tortillas. Min hustru applauderte min optimisme, men sendte med meg to nistepakker i tilfelle..
Da jeg nærmer meg veiskillet, bokstavelig talt, hvor jeg er nødt til å ta en avgjørelse om hvilket vann jeg skal besøke, har jeg allerede utarbeidet et veldig enkelt svar. Beslutningen faller på Skjelbreia, ettersom det presenterer den korteste distansen, i tillegg til at det er vei helt frem til vannet. Gnagsårene har begynt å fortelle meg at de lever.
Ifølge fiskekartboka til OFA har Store Skjelbreia en mellomstor ørretbestand, med en typisk størrelse på rundt 300-350 gram. Men det finnes visstnok større. Robert og jeg var her en tur for noen år tilbake, så jeg vet om en fin plass i nordenden. Den gangen fikk jeg en liten ørret. Den er sikkert blitt enorm nå. Jeg har trua.
Da jeg passerer Lille Skjelbreia slår det meg at jeg har glemt å bekymre meg for om vannet ville være isfritt. Jeg har tatt det som en selvfølge, men nå blir jeg veldig takknemlig her jeg står og speider utover. Da er det at sola titter frem og minner meg på at det snart er tiden for å sove ute igjen, komfortabelt, uten frost og sludd.
Fra veien får jeg øye på myra i sørenden av vannet, og går ned en liten sti gjennom skogen for å ta en nærmere titt. Her er det godt med plass til fluefiskere.
Jeg snur og følger veien videre, til jeg kommer til en liten bro. På toppen av bakken etter broen går det en sti til venstre som leder ned til en fin plass.
Det er spådd 3 m/s vind, men det må være nærmere 5 m/s da jeg slår meg ned ved en liten bålplass. Her er det bare å sette på kaffen og smøre seg med tålmodighet. Det er blitt overskyet og surt, men likevel får jeg øye på et par fjærmygg her og der. Dette er bra. Så fort vinden løyer blir det sikkert en masse vak å velge mellom..
Det tar en god time før roen har funnet frem til alle deler av kroppen. Været spiller ikke helt på lag og det er null aktivitet på vannet å snakke om, bortsett fra en and som stadig svømmer forbi og klager over ett eller annet. Den varme kaffen er en innertier i den sure vinden. Jeg fikk en pose med svensk «Lemmel» kaffe av min kone for en tid tilbake, så det skal bli spennende å se hva fluefiskeren og filmregissøren Rolf Nylinder prater om hele tiden. Jeg har gjort som jeg pleier og kokt opp vannet med kaffepulveret fra starten av, men i tillegg har jeg tilsatt en liten dæsj med salt. Veldig godt. Rolf er definitivt inne på noe. På tide å supplere med litt lunsj.
Sola titter frem igjen da jeg inntar maten. Vinden stopper opp og vannet blir som et speil. Ooooh.. Jeg rigger stanga med en tørrflue, en CDC-mygg, med en buzzer som oppheng. Tar ikke ørreten den ene, så kanskje den tar den andre. Vi går for gull.
Etter enda en kopp med kaffe så lister jeg meg ut på myra nedenfor bålplassen. Den er fortsatt såpass frossen at det er helt problemfritt å bevege seg ut på den. Her blir det ikke som på forrige tur, med svære furuer som ødelegger. Her er det sympatisk og solidarisk myr. Dette kan ikke feile, det! Jeg har så trua at jeg er helt skjelven av nervøsitet. Nå vil helt sikkert det øyeblikket som jeg har tenkt på i hele vinter snart manifistere seg.
Jeg setter meg ned på huk. Jeg har ikke på vadebukse, den ligger fortsatt i sekken, men det fungerer utmerket med vadeskoene og såkalte «gaiters», eller gamasjer. Vinden kommer og går. Små øyeblikk fylles raskt opp av potensiell ekstase før brisen igjen er tilbake og hvisker ut den roen som fjærmyggen trenger for å vekke fisken. Derimot er det problemfritt å fornye trua ved å kaste ut på nytt, etter at flua fraktes for nærme land av strømmen. Slik går den neste timen. Tidvis spennende, men fortsatt tålmodighetskrevende. Jeg begynner å bli litt oppgitt. Så vaker det ca. ti meter bak flua mi, og alle sanser fyker opp i Defcon 17 igjen. Kan det være? Er det nå det skjer?
Nei.
Vinden tar seg skikkelig opp de neste ti minuttene, og jeg vurderer å midlertidig regruppere. Jeg må å få føttene opp av det kalde vannet og kan fint dra nytte av en taktisk kopp med varm kaffe. Avgjørelsen tas da det begynner å regne, hvilket på kort tid forvandles til sludd. Dette var ikke på agendaen. Jeg gir meg, enn så lenge. Det tar gode tjue minutter før det stopper.
Jeg får hyggelig selskap da jeg sitter og nyter kaffen. Det er anden fra turen til Skålsjøen ifjor, Bent.
Han Bent er veldig pratsom. Jeg spør om hvor han har gjort av Bente. Han svarer veldig utfyllende. Jeg tror han er blitt kastet ut. Hva er det du har funnet på nå da, Bent? Han rusler i en sirkel rundt meg før han går tilbake i vannet. Vi får håpe det ordner seg.
Klokken er fem da vinden stilner. Igjen står mulighetenes dør på gløtt.
Jeg er på nippet til å gå ned på myra igjen, men tar meg i det da den sarkastiske vinden på nytt utbryter «Å ja? Saklig..»
Jeg spiser det siste rundstykket som min mer realistiske hustru har vært så snill å sende med meg. Det smaker fortreffelig. Med en liten bismak kanskje, men uansett, på lørdag er det nye muligheter. Da blir det fisk. Fem timer på tur med kun én times fisking er over. Dette er ikke bærekraftig. Sesongstarten er sjelden det.