Trollvann

Publisert den

01.05.21

Det er duket for årets første tur med Robert. Den vil ikke gå helt som vi har planlagt. Det gjør de forøvrig sjelden. Det han ikke vet riktig ennå er at vi blir nødt til å skrinlegge turen til Grastjern. Jeg har ikke hud igjen på hælene etter Skjelbreia, så dette blir en ordentlig lavterskel-tur. Men det er null stress. Robert er immun mot stress. Han er definisjonen på en vandrende stress-less, faktisk. Vi skal som vanlig møtes på Jokeren ved Grønmo, men jeg har allerede pakket alt vi trenger av mat og kaffe, så det burde ikke ta lang tid før vi er ved vannet.

Hjemme igjen.

Robert er selvsagt med på idéen om gå til Trollvann. Det er to av dem, og vi skal til det største. Vannet ligger kun 5 minutters gange innover i skogen fra parkeringsplassen ved FOD-gården, så jeg avsto glatt fra å ta med kart og kompass. Det vil si, det tar fem minutter hvis du har et lite fnugg av stedsans. Vi brukte 22 minutter. Enda vi har vært her før.

Vær forberedt på å møte et utall stier som krysser hverandre.
Ikke glem å lukte på blomstene..
Store Trollvann.

Det er andre folk på tur samt et par familier som tydeligvis har overnattet her fra i går, hvilket er fullt forståelig. Som sagt, dette stedet er ideelt for både småbarnsfamilier og andre som bare ønsker en kjapp tur ut i marka. Fiskekartboka til OFA kan fortelle om hoppende fisk og ørret på godt over 500 gram, hvilket for Robert og undertegnede virker relativt usannsynlig når vi tar i betraktning vannets størrelse og hvor mye trafikk det er her. Vi setter oss ned og tar inn omgivelsene og forholdene, som ikke er veldig ulike fra mine to forrige turer, med kald vind og mangel på vak. Det er bare å sette på kaffen og prate litt fotball, først som sist.

En time med latterliggjøring av hverandres lag, diverse korrupsjonsanklager, VAR og SuperLeague, flyr raskt forbi. Det dukker opp et par sporadiske vak når vinden forsvinner fra tid til annen, så det foreligger ingen grunn til ikke å rigge stengene. Det er litt fjærmygg i lufta, så jeg setter på en CDC-mygg med vinge av organza.

Minn meg på å kaste alle myggfluene mine som er bundet inn med organza. Så fort sola forsvinner trenger jeg kikkert for å se den. Det er dessverre ikke mye å rapportere fra hver vår kant av vannet, men det er likevel spennende. Det potensielle tilslaget krever fokus, og med fokus kommer nerver. I perioder vaker det litt, og det nesten utelukkende langs land.

Ikke mange av dem, men jammen er de godt å se, etter en så lang vinter.

Om ikke lenge tar vi en administrativ beslutning om å spise litt. Selv vet jeg ikke hva jeg har med av mat i sekken, for den er det jentene som har stått for. Men jeg kan fortelle at det ser like herlig ut som det smaker, attpåtil i min egen hjemmelagde matboks som jeg fikk av min datter for noen år tilbake.

En fluefisker trives best når han/hun har mat, kaffe og muligheten til å prate fluemønstre og fiskeutstyr. Robert har sett lyset og gått til innkjøp av en vest. En rimelig og kul vest som krevde årevis med research…hvor den ene av de to innebygde retraktorene ryker. På første tur. Håpløst at folk ikke kan gjøre en grundig jobb når de har et så stort ansvar som det er å designe utstyr til en så uhyre viktig hobby. Men Robert har utstyret i orden og finner frem en retraktor fra lomma som ellers ville vært til overs.

Tilbake til fisket.

Ikke hver dag man har med seg en fotograf..

Timene går og oppgittheten over forholdene består. Klokken er halv fem og vi har vært her siden halv elleve. Likevel bestemmer vi oss for å fiske litt til. Så fort det slutter å regne..

Det lønner seg sjelden å dra hjem fra fiskevannet før man virkelig må. Robert kaster ut en maurflue ikke langt fra land. Noen få minutter går og sesongens første ørret er i boks. På tross av dårlige forhold fremstår Robert som den av oss som faktisk vet hva han driver med. Passe sjukt.. Og vanskelig å fordøye..

Årets første! Ikke rart han gliser..

Derimot redder han på et vis dette blogginnlegget. Det får være måte på hvor mange turer man skal dra på og hvor mange innlegg man skal skrive, uten å ha annet enn god stemning å rapportere.. Robert 1, Alex 0. Greit, men også ugreit. Nå er det spådd skikkelig møkkavær den neste uken, så den akter jeg å benytte til å la hælene hvile og finne det rette vannet før neste tur. Forholdene jo bli bedre snart, og da skal jeg være der.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *