22.04.21
Dette har vært en lang vinter, det! Fyttikatta! Dagdrømming ved bindestikka, fiskevideoer med monsterørret fra New Zealand, mimring om fjorårets turer og innkjøp av utstyr som ikke kan testes fort nok. Men i dag, for ganske nøyaktig fire minutter siden, så skjedde det som fikk hårene til å reise seg i nakken: Bilder på OFAs hjemmeside av isfrie vann i Østmarka. Attpåtil i nabolaget av fjorårets fiskevann. Så dette har ikke jeg tid til. Jeg må ut. Snakkas!
Hjemme igjen.
Er det mulig å stresse så mye rundt det å slappe av? Det var knapt tid til å pakke ferdig. Jeg holdt på å glemme fiskestanga på veien ut av døra, men slapp gudskjelov å få hjerteinfarkt på E6. Jeg bestemte meg i bilen for å dra til Søndre Kjerrmosa, hvilket er et lite tjern med en god del fisk, men uten at det er noe voldsom størrelse å snakke om. Det er i grunnen ikke det viktigste på en dag som denne. Fjærmygg og vak på åpent vann er det som teller. Jeg tenkte som så at tjernet ligger såpass tilgjengelig for sola, slik at isen bør være vekk der også, og dessuten er det et av de aller nærmeste vannene fra parkeringsplassen på Bysetermåsan. Ikke mer enn litt over en halvtimes trasking.
Jeg parkerte, reiv ut bilnøkkelen, heiv på meg sekken og la ut i marsjfart. Jeg har med kaffekjelen, hjemmelagd lunsj fra min gudommelige hustru og en haug med nye fluer å teste ut. For ikke å snakke om solskinn i ansiktet.
Og masse vind. Men den vil sikkert forsvinne. Jeg har trua.
Jeg er mye i skogen sånn ellers, utenfor fiskesesongen, men det å ha med fluestanga gir alt en helt ny dimensjon. Så fort jeg forlater veien og går innover i skogen er smilet mitt så svært at ørene mine er langt på vei mot bakhodet. Jeg må faktisk stoppe opp på stien og samle meg litt. Det er så deilig å være tilbake. Årets første fisketur! For en dag!
Det er fortsatt en del snø og is her og der på stien, men det faktum overdøves av min nynning til sangen ”I shot the sheriff”, av Bob Marley. Solen fordrer dragning mot reggae. ”Ens byrde er ikke den tyngste”, som Bob sa, og nå som vinteren er vekk så skjønner jeg endelig hva han mente.
Jeg kan skimte vannet i horisonten. Det er is. Jeg forteller meg selv at det ikke nødvendigvis betyr at det er game over, hvilket til min store lettelse viser seg å stemme da jeg kommer frem. Her er det håp.
Jeg setter meg ned, fyller kaffekjelen med vann og starter primusen før jeg finner frem lunsjen.
Her skal det bedømmes hvorvidt det vaker og hvor stort antall fjærmygg det er i lufta, mens jeg gliser mot sola. Halvtimen passerer. Vinden spiller på lag, men ikke hele tiden. Det er greit. Det blåser ikke så mye at fisket er håpløst. Det er ingen vak, men det er noen tilfeller av ringer på vannet, hvilket betyr at ørreten spiser rett under overflaten. Ergo må jeg fiske med en indikator, altså en tørrflue, med et oppheng. Under tørrflua fester jeg en såkalt ”buzzer”. Null stress. Jeg har plenty av begge deler i flueboksen.
Jeg har aldri vært så sikker på å få fisk noen gang. Det er simpelthen bare et spørsmål om tid. Livet er herlig.
Årets første kast er forestående, og jeg er helt skjelven av forventning. Og overivrig. I samarbeid med nordavinden setter jeg fast de to første fluene i en furu bak meg. Så høyt oppe at jeg lurer på hvordan det i det hele tatt er fysisk mulig. Jeg titter bakover og innser at dette er et problem jeg ikke trodde jeg ville få. Mulighetene for at bakslengen på fluesnøret går klar av de usolidariske trærne bak meg er hårfin under disse vindforholdene. Aldeles ikke umulig, men vanskelig.
Jeg setter møysommelig på to til.
&$%#/$&#!
Så to til. Samtidig som jeg ergrer meg over mitt stadig dårligere syn.
Endelig. Flue på vannet.
Så er det bare å vente. Og vente. I ti uendelige minutter. Til flua er blitt ført litt for nærme land av vinden og strømmen, og jeg ikke lenger har trua. Jeg kaster på nytt. Ti minutter senere og det samme skjer igjen. Jeg prøver på nytt. Kastebevegelsen stopper da begge fluene sitter bom fast i en annen furu. Enda høyere opp enn den forrige. Det koker i topplokket. Så mye at jeg trenger en pause. Fluefiske er ment å være mer terapeutisk enn stressende..
Mer kaffe ved vannkanten er hva doktoren helt sikkert ville anbefalt, og jeg følger ordre. I en times tid. Først da er jeg på lag med zen. Roen har senket seg for første gang siden jeg leste på hjemmesiden til OFA for noen timer siden. Det slår meg at jeg var så opphengt i mine egne forventinger at jeg glemte å beholde tilstedeværelsen. Dette er tross alt sesongens første fisketur, og de har en tendens til å utarte seg som denne. Det har med høye skuldre og mangel på tålmodighet å gjøre. Kan jo ikke holde på sånn. Det blir litt som den vitsen om han bonden som drakk så mye hjemmebrent at han gruet seg til helgene; ikke særlig bærekraftig hvis man vil forbli tilregnelig.
Denne gangen går jeg rolig frem. En ny flue, en myggklekker, og rolige kast mellom trærne. Det er plutselig problemfritt å få flua på vannet, men trua er litt vekk. Altså, den lever, men jeg har senket forhåpningene. Tiden går og jeg tar seks-syv flere kast uten nevneverdig aktivitet på overflaten. Realiteten om en tomhendt tur begynner å synke inn. Klokka begynner å bli litt mye, og det er snart klart for turen hjem.
Jeg sitter og følger med på vannet da kompisen min i Odalen ringer. Han forteller om sin sedvanlige problemstilling. Han har kjøpt for mye grillmat, så det ville nok være best om jeg kommer på besøk i helgen. Helt tilfeldig så gikk min legendarisk snille hustru i bresjen for en sånn idé for noen dager siden, ettersom jeg ikke har vært hos han på en stund.
”Vi kan jo fiske i Glomma? Det er jo rett utafor døra her!”, utbryter han.
Hmm. Interessant.
Dette navnløse, bittelille tjernet var så godt som helt islagt da jeg gikk innover. Nå er det ikke lenge igjen før marka åpner seg for fullt. Digg. Skitt fiske, folkens!