03.07.20 – 12.07.20
Endelig. Dette er den tiden av året da en av verdens beste tradisjoner titter frem fra 12 måneders dvale i bunnløst mørke. 9 dager med fluestanga i godelva, Ruggbøtta, med pur luksus i form av hytte, kjøleskap og dusj. For ikke å snakke om strømmer av døgnfluer på vannet, som på glupsk vis tas for seg av beistene fra under overflaten. Årets klare høydepunkt i en altfor kort sesong er her, og som alltid; ikke ett øyeblikk for tidlig. Det føles litt som om jeg har forsovet meg. Det haster med å komme frem. Jeg har pakket alt fra sokker til bindestikke, har plotta inn reiseruten med minst mulig trafikk, klipt plenen, fylt fryseren med krone-is og klemt jentene nok til at det går greit for en liten stund. Jeg er helt latterlig klar.
Jeg ringer Robert om at jeg er på vei. Han forteller meg at det er spådd skikkelig møkkavær, men jeg er ikke åpen for dårlige nyheter så det får simpelthen bearbeides på et senere tidspunkt. Jeg parkerer utenfor leiligheten hans på Bogerud, vi pakker alt utstyr inn i bilen, hiver oss inn, fester belter og flyr avgårde. Rett til vinmonopolet. Vi er tross alt voksne. Vi kan ikke gjemme oss fra det viktige ansvaret vi har som kulturelt oppegående nasjonalromantikere.
Etter det som kjennes ut som hundrevis av mil og like mange bomstasjoner og bobiler, så er vi endelig fremme. Gjensynet med den faste hytta er stort men likevel raskt. Vi må ned og se på elva. Vi må ned til Donaldbrua. Dette navnet stammer fra turen for tre år tilbake, da det var én spesiell ørret som sto på samme sted i elva, synlig fra brua, hver eneste dag. Vi snakker halvannen kilo-ish. Vi fisket på den hver dag, og den var oppe og tok tørt kun én gang om dagen. Godt over tre hundre kast mellom hvert ”take”, minst. Til vår store frustrasjon satt aldri tilslagene. Donald holdt til bak det vi kaller salatbaren, en liten rekke med vegetasjon på bunnen, og flyttet seg aldri mer enn noen få meter. Bortsett fra ved to anledninger.
Når Armageddon dukket opp. Den største ørreten Robert og jeg noen gang har sett. Vi snakker minst 3 kilo, sikkert 4. Den hadde tre hittil navnløse kompiser som også var større enn Donald, hver på rundt to kilo-ish, og som sammen med Armageddon fikk Donald til å skygge banen i korte perioder. Akkurat litt for korte til at vi rakk å fiske særlig effektivt på dem. MEN, nå innså vi for alvor hva slags størrelse av fisk det er mulig å få i elva. Det var ikke lenger myter, drømmer og fabler.
Med andre ord, vi har siden den gang aldri vurdert å dra på langtur til noen annen elv. Armageddon er den type ørret som man drømmer om, og som er blitt referansepunktet for resten av dens artsfrender.
Vel fremme ved brua kan vi konstatere at vannstanden er litt høy, dog ikke for ille, i tillegg til at det er skikkelig bikkjekaldt. Det blåser tvers gjennom oss. Vi stadfester også at Donald ikke er å se. Vi treffer en tilsynelatende erfaren fluefisker som forteller om mye klekkinger de siste dagene, og om fisk i mye bevegelse pga. vannstanden, som visstnok gjorde elva ufiskbar frem til for et par dager siden. Kjekt å vite. Med iskald vind i trynet og bilen full av stæsj bærer det opp i hytta for å innta plassene. Det er spådd finfint i morgen, lørdag, men møkkavær i de 2-3 påfølgende dagene. Vi krysser fingre og binder fluer resten av kvelden. Stort annet kan man jo ikke gjøre. Det går i pils, pizza og podcast med Mikkel og Herman. I tillegg til praten om all den store fisken vi kommer til å få i morgen, selvsagt.
DAG 1
Står opp i 12-tiden. Merkelig nok uten behov for paracet, men må som alltid ha kaffe før frokost. Vi er på fjorårets godplass i elva ved 14-tiden. Null vak og akkurat litt for mye vind. Derimot er det masse døgnfluer flytende nedover elva, i størrelse 16 og 14. Etter en times tid tar tålmodigheten slutt og vi beveger oss oppstrøms, rundt svingen. Vi ser et par vak og forsøker å fiske på dem, men uten hell.
Etter ytterligere 2 1/2 time med konsentrert tålmodighet drar vi for å utforske en strekning lenger nord som så bra ut på Google Maps i vinter. X antall kilometer på en glorifisert krøttersti resulterer i realisasjonen om at vi er fullstendig på bærtur og at denne delen av elva er mer bekk enn elv, og derfor poengløs å fiske i. Vi kan uansett stryke ut den delen av kartet for fremtiden om ikke annet. Vi vil alltid utforske nye strekninger, det er jo en del av spenningen.
Det går mot slutten av dagen uten at vi har noen følelse av å ha oppnådd noe som helst. Sultne og litt demoraliserte bestemmer vi oss for å fikse noe real turmat langs elva. Vi krysser en bro og stopper ved en liten bålplass langs elvekanten. Ett siste blikk mot vannflaten før mat og planene forandres. Det ser plutselig ut som at det første fiskedøgnet fortsatt kan innfri likevel, i form av ”steady” vakende fisk femti meter lenger ned i elva. Sult får være sult. Jeg krysser brua og sniker meg ned langs kanten.
Vinden løyer lenge nok til at elva våkner skikkelig. Det vaker flere steder, men jeg ser meg ut vakene innenfor kasteavstand og lengst opp i strømmen, og plasserer mesterlig(pur flaks) flua én meter ovenfor. Den forsvinner i et ganske beskjedent vak så godt som umiddelbart, og turens første fisk er på kroken. Det er så vakkert som fluefiske kan være. Det er en harr på 600 gram.
Jeg bytter til en ny, fersk parachute i størrelse 14 og trenger ikke ta mer enn et par kast før nummer 2 er på. En sosial, liten krabat som hopper og hilser. Man kjenner tydelig forskjell på harr og ørret, for selv om denne ørreten er halvparten så stor så er den dobbelt så hissig, og det skal ikke mye til før den nye #4-stanga begynner å kile i rockefoten.
Ikke mange minuttene etter at jeg har satt på en ny flue biter det på igjen. Denne gangen en ørret på en halv kilo. Det er så deilig. Moralen er skyhøy i det jeg setter på en ny flue.
Så fortsetter det. En til. Ikke akkurat storebroren i elva, men gleden er fortsatt stor.
Jeg får en liten en til, før det er såpass mørkt og dødt at to sultne menn trekker seg tilbake til hovedkontoret for kvelden. Samtlige har tatt på en parachute i størrelse 14.
Stilling dag 1: Robert 0, Alex 5. Nais.
DAG 2:
Det blåser traktorer og høyballer mellom regnskurene der ute. Dette er en dag for fluebinding. I samarbeid med det vi har av tørsteslukkende væske og stemmene til Mikkel og Herman.
DAG 3:
Les dag 2.
DAG 4:
Det er spådd møkkavær og det er møkkavær. Men vi må ut av hytta og få opprettet kontakt med elva igjen. Vår drøm er i grunnen ikke mer enn et håp. Et håp om et lite opphold i vind og regn. Det er mer vind enn det er regn, og vi drar ned til godplassen vi fant for to år siden. En sakteflytende strekning med mye fisk, og en god del fra fem hundre gram og oppover. Vi har møtt andre som har fått fisk over kiloen her, uten at vi har kjent på det selv.
Møkkaværet gir seg ikke. Det slutter aldri å blåse lenge nok til at fisken gidder å ta døgnfluene som flyter nedover i hundretall. Det er frustrerende å se på. Det blir enda en dag med slukørede tryner som motvillig avslutter dagen med uforrettet sak når mørket har lagt seg. Det var jo ikke sånn det skulle bli da jeg satt ved bindestikka i vinter og finpusset flueboksene. Det verste er kanskje at det er spådd møkkavær i morgen også.
DAG 5:
Etter kaffe, egg & bacon, en kjapp tur i butikken for nødvendig proviant etterfulgt av påkledning av vadere, så drar vi på ny ned til elva. Vi er noe skeptisk til forholdene, så vi har bestemt oss for å sjekke ut en ny strekning, hvilket innebærer at vi må gå et lite stykke. Øynene våre strekkes til det ytterste da vi kommer frem. Strekningen innfrir umiddelbart. Dette er årets nye favoritt, helt klart. På tross av håpløse forhold. Det er flere gode steder å kaste fra, slik at vi vil nesten komme til overalt i elva, bortsett fra de siste ti-tolv meterne mot den andre odden. Vannet renner så sakte som en elv kan. Det er fullt mulig å se fisken før man fisker på den. Hvis det bare slutter å blåse..
Den sabla vinden stilner ikke. Det vil si; i løpet av 5 timer stopper vinden én gang, i hele fem minutter. De første vakene dukker opp, men så er vinden tilbake rett før vi rekker å ta det første kastet, og elva er igjen like død som viljen til å jogge.
Jeg finner ut at nok får være nok og slenger ut en nymfe, en montana, med en nappindikator. Til min store overraskelse får jeg et lite lugg, men ingenting som sitter. Etter en stund bytter jeg om til en parachute igjen, for å være klar dersom det skulle dukke opp et vindu med lite vind.
Men det gjør det ikke. I det vi bestemmer oss for å dra ser jeg meg nødt til å ta ett siste kast. Som blir til to. Og tre. Da jeg sveiver inn det aller siste kastet for dagen biter det jammen på en bitteliten ørret under overflaten. Det blir litt komisk.
”Men all fisk teller, Robert!”
Vi har nemlig et løpende veddemål hver sesong. Et brett med øl til den som får størst fisk, og en 6-pack til den som får flest. Premien innkasseres i fellesskap rundt bålpanna i hagen min på nyttårsaften, hvor årets skryterettigheter når sitt klimaks ved midnatt, før fokuset på det nye fiskeåret settes.
I bilen på veien tilbake til hytta bestemmer vi oss for hvor vi drar i morgen og for å helle innpå et par kalde, som trøst for de dårlige værforholdene de siste dagene.
DAG 6:
Forholdene er endelig bedre. Adskillig bedre faktisk, sammenlignet med de siste 4 dagene. Vi drar til fjorårets funn, hvor vi føler at vi har noe uoppgjort. Ifølge værmeldingene skulle det blåse mye i dag morges, så vi gadd ikke stå opp altfor tidlig. Det var iallfall det vi brukte som unnskyldning for å holde det gående i går kveld.
Vel fremme er det ett og annet vak, så håpet og humøret stiger veldig raskt. Robert starter øverst i strekningen, mens jeg begynner 40 meter lenger nedstrøms. Det er noen vakende fisk, dog ingen soleklare kandidater, bortsett fra et par stykker enda lenger ned, som jeg egentlig tviler litt på om jeg vil nå frem til. Derimot innser jeg snart at det er nettopp dit jeg må for å fiske på ”steady” vakende fisk.
Valg av taktikk er veldig spennende. Det er så mange faktorer som spiller inn. Man vil helst kaste på riktig fisk, og det uten å hverken skremme eller fange de som er mellom en selv og den utvalgte fisken. Én skvetten fisk blir raskt til en haug med skvetten fisk, og det er fort gjort å ødelegge for seg selv. Valg av taktikk kan ikke undervurderes, og her blir det raskt tydelig at jeg ikke vil få noe hjelp av hverken vannstanden eller vegetasjonen bak meg til å kaste oppstrøms. Jeg har ikke annet valg enn å kaste på skrått nedstrøms.
Femten meter ut fra land vaker det to fisk, bare noen få meter lenger ut fra en som virker noe mindre. De står som på en slags usynlig, horisontal rekke ut fra odden nedenfor meg. Den lengst ut virker som den største, selv om det er vanskelig å si helt sikkert, men jeg bestemmer meg for å gå for den. Jeg vader ut til livet, ikke lenger enn ca. to meter ut i elva, og ca. 25 meter ovenfor den vakende fisken. Jeg setter på meg hetta da det begynner å regne litt, og imprignerer en brun parachute i størrelse 14.
Jeg tar et par kast som er i overkant korte, engstelig for å sette meg fast i vegetasjonen bak meg, men på det tredje kastet gir jeg nok beng til at jeg kommer langt nok ut. Spenningen er som alltid sykt høy, nå som jeg ser at flua vil flyte rett over hodet på fisken dersom jeg gjør alt riktig. Det er et godt stykke å mende ut snøret, så det krever at jeg innimellom må minne meg selv på å puste, samtidig som at jeg fokuserer på det potensielle tilslaget. Oppsummert er dette faktisk grunn nok til å aldri gå tilbake fra fluefiske. Det er absolutt ingenting annet som opptar en fluefisker i dette øyeblikket. Dette er stundene man både husker fra i fjor og drømmer om til neste år, og som bygger opp nivået av adrenalin i kroppen bare man streifer innom tanken på dem.
Rett over fem hundre gram og dagens første. Det er så ubeskrivelig deilig, etter de sykt frustrerende forholdene de siste dagene. Skuldrene senkes igjen. Nok en gang kjenner jeg på den forbausende forskjellen ved å bruke #4-stanga i forhold til femmeren, hvilket gjør at fisken utvilsomt kjennes et par hundre gram større. Alt er gull. På tide med litt kaffe for å feire.
Robert får to ørret. Hvilket er en stor lettelse for oss begge. Det er godt å se. Dessuten, jeg har jo ikke hatt samvittighet til å gni inn stillingen når han ligger så langt bak. Nå derimot, er det grønt lys. Det blir med det, før det på nytt blir dødt på elva. Vi venter noen timer i håpet om at det skal komme en fjærmygg-klekking som kanskje kan få liv i fisken igjen, og det er forbi mørkt før vi gir opp. Litt frustrerte ser vi frem mot morgendagen, da det er spådd ganske bra forhold. Null regn, 16 varmegrader og ikke mer enn 3 sekundmeter vind på det meste.
Stilling dag 6: Robert 2, Alex 7.
DAG 7:
Vi drar til den nyeste strekningen fra forgårs. Vi har skikkelig trua. Trua på at dersom det er ett vak, så vil det være mange. Vi ser vak så fort vi kommer frem. Robert tar standplass øverst i svingen og jeg rusler 30 meter nedstrøms, hvor det står et par fisk og vaker steady. På første kastet sitter den. Kanskje dette er dagen da alt skal klaffe? Den er på rett over 400 gram. Man ikke klage på en sådan start på fiskedagen. Stemningen er på topp.
Så fort jeg har satt på en ny flue legger jeg merke til at vakene har stoppet opp her hvor jeg står. Jeg rusler tilbake til Robert og slår av en prat, som helt tilfeldig og mellom linjene snart dreier seg om stillingen så langt i veddemålet og hvordan han kanskje burde jobbe litt hardere. Det biter ikke på. For å si det sånn.
Jeg rusler tilbake og legger snart merke til at fisken har våknet igjen. Jeg tar et par kast uten noen stor plan, bare i retning området hvor det vaker. Flua flyter nedover i femten sekunder før den forsvinner i et lite jafs. Denne ørreten er ikke stor nok til at den trengs å veies, akkurat, men det er gøy å få fisk, uansett.
Jeg bytter nok en gang flue før jeg kaster på ny. Aktiviteten på overflaten har ikke gitt seg. Det gjelder å smi osv.. Så da skjer jo det som ikke skal skje, og jeg bommer på to tilslag på rappen. Før jeg får en liten krabat som trøstepremie.
Jaja, noe er 100% bedre enn ingenting, som min kone pleier å si. Jeg ordner litt kaffevann, setter meg på stolsekken og titter litt på Robert som fisker mens jeg stapper en liten pipe og tenner opp. Livet er deilig. Endelig bedre fiskeforhold.
Godt selskap. Null mygg. Kaffe og tobakk. Fortsatt to dager igjen ved elva. Jajamenn. Det er godt å trekke pusten og tillate seg et aldri så lite smil.
Ikke mer enn én kaffekopp senere vaker det rett foran meg. Så tre ganger til, i løpet av to minutter. Pausen er over. Den tar på første kastet og gir umiddelbart sterk motstand. Så slipper den. Tror jeg, til jeg ser at fortommen har ryki. Dette er grunnen til at jeg bytter fluer mellom hver fisk, hvilket jeg glemte å gjøre denne gangen. Er det mulig? Skal jo ikke være lov. Jeg vet jo bedre. Jeg setter meg skamfull tilbake og hever kaffekoppen.
Det stilner på overflaten, og igjen er det ingenting annet å gjøre enn å vente på en aldri så liten klekking av fjærmygg. Det er nå blitt veldig langt mellom hver døgnflue på vannet og klokka begynner å nærme seg halv ti. Vi hygger oss med litt kvikklunch, kaffe og fotballprat, før vi igjen synes at vi er i overkant tålmodige. Nå må det snart ta seg opp, hvis ikke kan vi like gjerne dra tilbake til hytta.
Etter enda litt mer venting bestemmer jeg meg for å ta ett siste kast. Ett ”siste kast” betyr for enhver fluefisker sjelden færre enn ti. Sånn er det bare. Jeg har på en brun parachute i størrelse 14, hvilket så og si gjør den til den eneste døgnflua på vannet. Jeg har ikke trua i det hele tatt. Jeg kaster et stykke ut og mender til jeg kan lukte backingen, før jeg lar flua stripe til den er rett nedstrøms for meg og jeg sveiver inn. Uansett tro på det eller ikke, det er jo noe å gjøre. Det gir en indre ro samtidig som det krydrer med litt spenning. Fire ganger gjør jeg dette. Så skjer det.
Bam! Jepp. Akkurat det. ”Bam!” sier det da flua mi forsvinner i en liten eksplosjon. Jeg gjør tilslag og kjenner at den sitter bom fast. Den gir ikke etter for fem føre. Umiddelbart forstår jeg at dette er den største fisken jeg noen gang har hatt på kroken. Den kunne like gjerne vært en tømmerstokk med motor, fast bestemt på å dra oss begge nedover elva. Og det i et forrykende tempo. Den er ikke til å stoppe. Stanga står bøyd i 90 grader og hele kroppen min er fylt til bristepunktet av ingenting annet enn total frykt og glede på samme tid. Den er så svær. Så hinsides svær!
Så løsner kroken.
Dag 8
Jeg må ha revansj. Det er den eneste måten å mentalt komme over den traumatiske opplevelsen fra i går. Hvis jeg ikke finner tilbake til den ørreten så vil jeg ende mine dager som en ulykkelig fluefisker. Det er ingen bønn. Gårsdagens hendelse er det verste fluefiske-relaterte som noen gang har skjedd meg. Dog er det fullt mulig at gårsdagens krisehåndtering i form av hjernedempende, skotsk brannslukning spiller inn også i dag, og bidrar til denne følelsen. Jeg er i grunnen ganske nedfor og trøtt i trynet, selv om jeg jo burde finne trøst i at kampen ennå ikke er over.
Robert støtter meg i beslutningen om å dra til samme stedet som i går. Det er typisk Tintin(Roberts kallenavn siden barndommen). Vi starter med et par kanner kaffe og en solid frokost før vi gjør oss klare for avreise. Minnekortet til kameraet mitt er fullt, så det blir igjen på hytta.
Vel fremme ved elva er det gode nyheter. Det er vakende fisk å se, og det er mange av dem. Vi starter umiddelbart jakten på ruggen. Taktikken er ingen annen enn å fiske som vanlig, men å se opp for ekstra lovende vak. Det tar ikke lang tid før vi har hver vår 300-grammer i håven. God stemning. Det er en fisk som vaker med jevne mellomrom et stykke lenger ut, men så fort jeg bestemmer meg for å gå for den, opphører vakene. Så, en halvtime senere er det stille på elva. Vi gir det et kvarters tid før vi er sikre i vår sak og tar en pause.
Da blir det kaffe og sjokolade ved elvebredden, en pipe i ny og ne, samt håndtering av den triste realisasjonen om at hjemturen står for døra i morgen. Misforstå meg rett, det skal bli veldig godt å komme hjem til jentene. I en utopisk verden så kunne de vært med på tur, men alt som har med fluefiske å gjøre er like appellerende for dem som Craig David er for meg. Selv om det skal bli veldig godt å komme hjem så er vissheten om at vi må vente et helt år før vi er tilbake et reellt problem. Et problem som henger over oss der vi sitter og ser på vannet flyte sakte forbi.
Med de tankene i hodet våkner elva litt til live, og vi kan igjen fokusere på noe helt annet enn fremtiden. Jeg får nok en ørret på 300 + gram, før forholdene igjen roer seg og overflaten stilner.
Vi setter fra oss stengene og lener oss tilbake ved elvebredden, mens vi på ny venter på bedre forhold. Det blir en time som forbigås i relativ stillhet. Som om vi jobber intenst hver for oss med å lagre elva og omgivelsene i minnet før panikken brer seg. Nå er det at bølgene av hjernekramper kjennes. Vi skal faktisk snart dra herfra. Det begynner å mørkne. Skal jeg ta noen flere kast så må jeg gjøre det nå. De siste kastene på turen. Jeg bestemmer meg for å plassere flua over et lite område der det har stått en fisk i hele dag, men som jeg har unnlatt å prøve meg på, i redsel for å skremme all den andre fisken som har stått mellom oss.
Det er langt. Eller, det vil si; relativt langt. Litt over tjue meter, tenker jeg. Jeg begynner med å kaste litt for kort, før jeg beveger meg lenger og lenger ut. Det tar fire-fem kast før jeg vet at flua vil gå rett over det området jeg har merket meg i hele dag. Døgnflua i størrelse 14 renner sakte men sikkert nærmere. Nærmere. Nærmere. Nå da? Nå? Kom igjen! Nope. Ok. Én gang til.
Et par ting som er kjekt med linekurv er at det er enklere å skyte ut line og at mendingen går som en lek. Flua glir igjen sakte mot det samme stedet. Selv om håpet er større enn forventingene, så er ikke spenningen noe mindre de neste sekundene. Den flyter sakte over. Og den tar! Flua går ned og jeg drar line som besatt med min venstre hånd for å holde den stram. Denne gangen skal den ikke løsne, så jeg venter en god stund med å den over på snella. Den drar godt. Dette er ikke noe småfisk. Utras etter utras ler jeg høyt mens jeg forteller Robert som står på bredden og ser på at dette meget mulig er turens største. Alt er glemt. Alt negativt er vekk og adrenalinet strømmer gjennom kroppen. ”Skjelven” er en realitet. Kampen varer nok i litt over fem minutter. Den lander i håven med kroken godt festet i munnviken, og veier litt under 700 gram. Turens største, og nok til å ”veie opp” for morgendagens hjemtur. Den lavskuldrede kvelden er reddet.
Jeg kan puste ut og glemme litt av den frustrasjonen jeg følte på i går kveld. På tross av mangfoldige timer med venting langs elvebredden og hele dager foran bindestikka som helst skulle vært brukt til å fiske, så kan man jo ikke si noe annet enn at man har all grunn til å være fornøyd med årets tur. Det eneste som manglet var større fisk.
Nå skal det bli godt å komme hjem til jentene.
Stilling: Robert 3. Alex 13.
«Kremt»