Torsdag 18.06.20
Langvann har en litt spesiell, historisk plass i boka for Robert og undertegnede. Det stammer fra noen år tilbake, faktisk fra før jeg igjen plukket opp fluestanga etter ca. 30 år i tåke og uvitenhet. Robert skulle skrive ut kartet på jobben, og sammen skulle vi gå inn fra Grønmo. Vi hadde lest på en blogg at det tok ca. 35 minutter å gå dit, og at veien var enkel å finne. Vi var naive den gang også. Dette er en tur som har kommet opp i mang en samtale siden.
Robert glemte selvsagt å skrive ut kartet på jobben, men likevel la vi på vei med friskt mot. Sekkene var relativt tunge ettersom vi skulle overnatte, og vi hadde i overkant forsikret oss mot dehydrering. Lang historie kort; vi tok et par feil avgjørelser ved veiskiller, hvilket resulterte i en masse roting, klatring, snuoperasjoner og banning. Vi presterte å bruke 4,5 time på 1,4 mil med omveier(Robert hadde skritteller). Vi var så slitne at vi dreit i fiskingen og drakk oss kjekke istedenfor, før vi gikk en helt annen vei hjemover dagen derpå.
Jeg har siden benyttet enhver anledning til å legge skylden ved døra til Robert. Selvsagt.
Spol frem til i dag, og Robert har flyttet til gåavstand fra vannet, og jeg har for lengst gått til innkjøp av kart og kompass. Med andre ord, dette vil gå smertefritt. Jeg går inn fra Grønmo og han fra Bogerud. Det er en befrielse å gå i shorts i varmen. Det er ca. 27 varmegrader ifølge kjørecomputeren, og veien inn er helt topp. Ingen myr å snakke om og veldig enkelt å manøvrere når man faktisk har et kart.
Han bloggeren som en gang sa at det tok ca. 35 minutters gange inn fra Grønmo derimot, han må være medaljehaver i kappgang. Jeg bruker nøyaktig 1 time og 5 minutter. Jeg kommer frem til samme plassen som sist, men den er allerede okkupert av et par karer som trives i vannet. Jeg rusler derfor videre, litt lenger inn på halvøya og finner en drøss med teltplasser som jeg ikke visste var der. Dette er nok ikke det rette vannet for ro og fred i helgene. Med tanke på baksleng er det ikke så mange plasser å kaste fra, så rullekast må til. Det vil si; for Robert sin del. Jeg har bellybåt.
Jeg setter meg ned, svett og tørst, og speider etter vak. Jeg rekker å notere meg noe sånt som 5 vak før Robert er på plass tre kvarter senere. Vi får en mistanke om at det er for varmt i vannet til at den litt større fisken gidder noe som helst i nærheten av overflaten. Det er heller ingen flyvende insekter å snakke om, så jeg setter på markaflua over alle. Maur. Så bærer det ut på vannet, som faktisk holder en ytterst behagelig temperatur.
Det første kastet resulterer i en bitteliten mort. Min første mort noensinne, så et lite lyspunkt er det jo. Et par kast til og jeg har en ny mort på kroken. Ikke en millimeter større enn den forrige. Maurflua vil ikke gi meg noe særlig fisk av størrelse, så jeg bytter til en montana-nymfe. Jeg fisker svært sjelden med nymfe, men her må man nærmere til bunns i problemet.. Etter en halvtimes tid kjenner jeg et napp, men slår raskt fast at størrelsen fortsatt ligger rundt ansjos. Robert er i ferd med å bli spist opp av knott der inne på land, og veiver stadig mer febrilsk med armene rundt hodet, til min ikke helt tause fornøyelse.
Jeg setter på en myggflue, uten at jeg helt vet hvorfor. All trua er vekk og det er ingen vak av størrelse. Derimot er det avkjølende å sitte ute i vannet. Jeg slapper av.
Klokken nærmer seg ni på kvelden og vi er begge blitt lei. Jeg går i land og får hjelp av Robert til å bære alt styret opp til sekkene. Her møter vi ganske snart en million knott. Vi har vel aldri vært så raske med å pakke sammen og forlate åstedet noensinne. På veien hjem blir jeg i grunnen enig med meg selv om at det blir noen år før jeg gidder å dra tilbake til Langvann. Små mort og 17 teltplasser er ikke helt hva jeg er ute etter. Men for de som drar på tur uten fluestang så er det sikkert helt supert.
Dagen etter påpeker min kone muntert at panna mi ser ut som overflaten på en golfball. Den har ikke én centimeter i vater. Bena mine er også fullstendig spist opp. Med varmen som ødelegger fisket og knotten som definitivt er på krigsstien, har jeg bestemt meg for å tilbringe all min tid med familien frem til den årlige 9-dagers turen til elva lenger nord om to uker. Der vil det være andre forhold.