15.06.20
Jeg har tatt en beslutning om å dra på turné i Østmarka med bellybåten min. Det er litt lenger mellom hver kilo ørretsnacks her enn i andre deler av Oslomarka, men med kortere reisevei, lavere klasse stang og viten om at det finnes stor fisk her også, så er optimismen nesten ikke til å stagge. Med bellybåten kommer jeg enkelt til der fisket ellers er mer komplisert, samtidig som at den på et vis tar meg nærmere naturen. Det er noe Zen med det å sitte blant fisken i dens eget element. En slags avslappende, indre ro. Jeg elsker bellybåten min. Jeg elsker egentlig alt av utstyr. Man kjøper ikke fisk, man kjøper fiskeutstyr. Hvert år. Folk sier at man ikke kan kjøpe lykke, men disse menneskene er åpenbart ikke fluefiskere.
Det er 19 vann i Østmarka som tillater bruk av bellybåt, eller ”flytering”, som det heter i Oslomarkas Fiskeadministrasjon. 6 av de har ikke ørret og mange av de er ”båtfiskevann”, som helt logisk er bedre egnet for kano. Ergo er det ikke så mange igjen, men ett av de har større snittstørrelse enn de andre, etter min erfaring og litt i strid med OFAs fiskekartbok. ”Knotthelvetevannet”. Det beste i området, hvilket er hvorfor sesongens første tur med bellybåten går hit.
Det er på ingen måte umulig å komme seg frem til dette vannet, men med min stedsans, og dette på tross av å ha vært her før, så er jeg nødt til å ha med kart og kompass. Veien tilbake er litt mer vrien enn veien inn. Jeg har forsøkt å finne enklere ruter ved å følge nye stier, hvilket har resultert i masse knoting i skauen. Jeg vet at jeg høres ut som et surrehue, men jeg er faktisk kapabel til å gå i kjøleskapet mitt for å hente verktøy, så jeg trenger all den hjelpen jeg kan få.
Jeg har ennå til gode å finne en egnet teltplass her inne, hvilket gjør at jeg simpelthen er nødt til å anskaffe meg en hengekøye. Gudskjelov. Mer utstyr. De som har vært her vil vel ikke slite med å kjenne igjen plassen, men selv om jeg ikke navngir vannet så er jeg ikke så nazi på deling av fiskevann som mange er. Det er rom for flere her.
Svett og fornøyd med å komme frem til den faste plassen er tiden inne for den obligatoriske turen ned til vannkanten for å puste ut. Det er jo dette øyeblikket det handler om på veien inn hit. Øyeblikket hvor man på et vis lander, og som vil bekrefte eller avkrefte mistanker, håp og forventninger. Jeg setter fra meg sekken og finner frem landingspilsen. På vei ned til vannkanten hører jeg et stort vak fra bak trærne, så skuldrene senkes umiddelbart og lettelsen kicker inn. Det er varmt i dag, dvs. 29 grader og skyfritt, så den sterke tvilen om hvorvidt fisken gidder å flytte på seg er plutselig vekk. Kroppen føles ti kilo lettere. Ettersom det ser ut til at vi er på vei inn i en hetebølge så spørs det nok om ikke dette blir en av de siste dagene med godt fiske på en stund, før temperaturen i vannet stiger for mye og forholdene blir for teite.
En kald pils i sola og en like obligatorisk telefon til Robert, som er distrahert med hjemmekontor i disse dager, gir meg en god følelse av å bidra til vårt kameratskap. Det er viktig å inkludere vennene sine. Han henter sikkert stor trøst fra viten om at jeg tar ansvaret for dagens mest vesentlige problemstillinger som dehydrering og fluevalg. For ikke å snakke om hvilken glede han må føle på når han informeres om hvordan forholdene ligger til rette for en fantastisk dag ute i marka. Merkelig nok er det ikke akkurat det som kommuniseres inn i øret mitt. Gjentatte ganger.
Det er faktisk en god del vak, og det er ikke bare smått heller. På tross av den rastløse entusiasmen så blir jeg likevel sittende en stund for å danne meg et bilde av hva ørreten spiser. Jeg ser noen få vårfluer, et par hundre øyenstikkere og en maur. Den største mauren jeg har sett på lenge, faktisk. Krokstørrelse 8. Jeg har ikke libeller i boksen, men jeg har vårfluer og maur. Jeg tar en beslutning om å sette på flyvemaur da det passerer en rett foran meg. Jeg har god erfaring med en giftig variant i flueboksen.
Jeg blåser opp bellybåten, rigger til stanga, skifter til vadebukse og begir meg ut på vannet. Været er jo helt fantastisk. Litt vind, men bare nok til å gjøre livet mer behagelig. Jeg føler at jeg begynner å bli veldig god venn med den nye #4-stanga, en 9-fots ”Aquila” fra Eikre Fly. Håpet er å lure en ørret av typisk snittstørrelse her, for å få testet hvordan stanga reagerer på en fisk med litt pondus.
Derimot virker det ikke som om flyvemaur er tingen i dag. Etter en times tid bytter jeg til en vårflue, type ”Dyret”, som gjerne kan fiskes litt mer proaktivt ved å stripe den litt av og til. Taktikken er jo logisk, og jeg finner det litt enklere å gjøre tilslag når fisken biter såpass aggressivt som den gjør når flua gir tegn til å skulle stikke av.
Jeg kaster ut for tredje gang og har i grunnen falt ganske til ro i båten. Med sola i ansiktet og beroligende lyder fra skogen rundt meg så blir jeg litt uoppmerksom. Det er jo selvsagt derfor jeg skvetter til da flua mi forsvinner i et kraftig vak. Jeg er altfor rask i tilslaget. Hugg #1.
Fem minutter senere, hugg #2. Like irriterende rask. Går det an?
Det går halvannen time etter siste hugg før myggen begynner å vise seg. Vanligvis fisker jeg med Palmermygg, mye på grunn av at den er enkel å se, men bestemmer meg for å prøve en sort CDC-mygg istedenfor, med en liten vinge av hvitt polygarn. Ett sekund etter at flua lander på vannet, hugger det til. Jeg skvetter likevel litt, men klarer å si ”takk” inni meg før jeg drar til. Fisken strammer lina men jeg kjenner ganske raskt at den ikke er av snittstørrelse. Den sitter på til den er et par meter fra båten, før den slipper.
Selv om den glapp så er jeg fornøyd. CDC-myggen funker, så nå har jeg en oppskrift å forholde meg til. Jeg snur båten rundt etter at jeg hører et større vak ti-tolv meter bak meg. Jeg kaster litt kortere, for å være sikker på at jeg ikke skremmer fisken. Ikke mer enn ett minutt senere forsvinner flua i et rolig vak. Jeg gjør alt riktig og den sitter.
Stanga bøyes og vibrasjonene fra fisken går fra hånda, gjennom armen og langt inn i ryggmargen. Aah. Digg! Det er komplett umulig å ikke smile fra øre til øre.
Den er fin. Den er snittstørrelse. Den er en halv kilo.
Tre ganger gjør den utras før jeg har den i håven. Av og til ender fisken i stekepanna og av og til slipper jeg den ut. Det avhenger av flere ting. Det har seg sånn at jeg har med niste, i høyre lommen på bellybåten, og har dessuten ikke med meg noe å frakte fisken i når jeg rusler hjemover. Så jeg takker for kampen og slipper den tilbake. Det føles godt.
Da er det på tide med et hjemmelagd smørbrød som min bedre halvdel har sendt med meg, etterfulgt av en telefon til Robert for å høre hvordan det går på kontoret. Typisk meg å tenke på andre.
Det gode humøret fordrer mer fisking, og det tar ikke mer enn ett kast før flua blir tatt så fort den lander på vannet. Jeg vet ikke hvorfor jeg skvetter, ettersom jeg nå er som en dreven verdensmester å regne, men tilslaget er for raskt. Hugg #4.
Hugg #5. Tja. Hva skal man si? Er det mulig å gjøre samme feil så mange ganger? Svaret er; jo da, hvis du slutter å bruke huet og mister fokus. Båten er i ferd med å inntas av knott. De er gudskjelov ikke i hodehøyde, kun rett over vannkanten på båten. Jeg minnes jo godt hvorfor jeg for alltid vil kalle dette vannet ”Knotthelvetevannet”, og begynner å tenke på hvor ille det vil bli å pakke sammen mens jeg blir spist opp, der inne på land. Shitballs.
Men så skjer det. Et hinsides vak femten-tjue meter til høyre for meg. Den type drønn som gjør det umulig å ikke se for seg fisk på over kiloen. Knott får være knott, jeg har viktige drømmer å oppfylle. Jeg forsøker å liste meg mot ringene så godt jeg kan, i beste Snikende-Ullteppe-På-Valium-stil, og passer nok en gang på at kastet ikke er for langt. Nervene er i høyspenn. Jeg kjenner hvordan de nærmest får hele kroppen til å vibrere. Det er så spennende at jeg nesten begynner å le høyt. Hjertet dunker og adrenalinet strømmer mot dopaminkammeret. Kom igjen. Ta den flua.
Men det skjer ingenting.
Dog, etter ti minutter er det som om noen skulle hoppet fra 10-metern og tatt bomba i vannet, tretti meter til venstre for meg. DET er ikke en fisk. Hva i alle dager? Eh. Jo, det er en bever. Et par minutter senere gjentar den det samme, og slår i vannet med halen sin så vannet spruter flere meter i været.
”Flott”, tenker jeg høyt. Du tiltrekker jo ikke akkurat mer fisk til området. Gidderu?
Da ser jeg at den er på vei rett mot meg, og det slår meg at dette kan være en sånn territorial greie. Dessuten går det opp for meg at jeg ikke har så mye å stille opp med mot en sinna bever, her ute i en oppblåsbar stress-less. Ikke ser den ut til å ville bremse farten heller.
Jeg spør høyt om den ikke synes vannet er stort nok for oss begge.
Den stopper opp, titter litt forundret mot meg i et halvt minutt eller så, før den forandrer retning. Den svømmer 5 meter før den slår med halen igjen. Da er det jeg tenker at; ok, jeg har sittet i vannet i nesten fem timer og har et lite stykke å labbe hjemover. Klokka er faktisk 21. Det er i grunnen ikke noe stress å avslutte.
Jeg beveger meg innover mot land. Mussolini svømmer mot den andre enden av vannet. Til min store lettelse er det ikke én knott å spore opp inne blant trærne. Derimot er det sikkert ikke lenge til den dukker opp, så jeg jobber så raskt det lar seg gjøre.
Et lite tips til de med bellybåt og som kan slite med å få løsnet luftventilen før hjemreise fordi den har festet seg så infernalsk hardt; ta med en tang. Det skal jeg gjøre neste gang jeg drar på turné, istedenfor å måtte feste båten nederst, utenpå sekken med ett av kamrene fortsatt fylt med luft, som slår mot baksiden av lårene for hvert skritt på veien tilbake til parkeringsplassen.
Derimot legger det ikke noen demper på følelsen av å ha utnyttet dagen til det fulle, og å faktisk ha oppnådd noe i dag. Tror jeg bør ringe Robert og høre om hans dag.