30.05.20 – 01.06.20
Så var det at Robert erklærte et stort behov for å fiske så mye som mulig i nærmeste fremtid, rett etter en mislykket skuddveksling i COD: Warzone. Jeg er ikke vond og be, og etter en konsultasjon med min overbærende og imøtekommende bedre halvdel, som umiddelbart erklærte oss for genier å være, så var plutselig en ny tur til Forfoten på agendaen. Fra fredag morgen t.o.m. mandag.
Vi trenger ikke ta med så voldsomt mye mat ettersom vi akter å få en god del fisk. Jadda.. Dette kan bli interessant. Vi drar i morgen etter en kortere dag på jobb.
Dag 1
Vi kommer begge på bedre tanker etter å ha sovet på det, og stikker innom Joker på veien for litt ytterligere proviant.
Sekken er tung, men ikke verre enn på andre turer. Det er i den første lange bakken innover i skogen, etter at veien fra Durud tar slutt, at man kjenner litt på hva man er lagd av. Jeg tror jeg består av rundt 70% melkesyre. Men det er ikke lov å klage på tur, spesielt med vissheten om at vi har flere dager med fiske og hygge foran oss. Og turen innover, etter den bratte bakken, er så godt et bilde av marka som jeg forestiller meg når jeg lengter ut.
Selv om varmen gjør det desto mer svett å gå i vadebukse innover, er det deilig å være tilbake i skogen. Og før du lurer på hvorfor i alle dager man går i vadebukse i denne varmen, så er det rett og slett fordi det ikke er plass nok i sekken. Den er fylt med kose-seg-på-tur stæsj. Vi tar begge en velkommen og forfriskende kald ansiktsvask i bekken man må over på veien.
Ettersom det er fri på mandag så kan vi nok forvente et visst trykk fra andre likesinnede i marka denne helgen, men det er faktisk helt folketomt da vi ankommer vannet. Det er noen vak her og der og vi ser noen få døgnfluer, men vindforholdene er relativt ustabile. Det er deilig å skifte ut av den übersvette t-skjorta, åpne en kald pils og sammen komme til slutningen om at dagen vanskelig kunne vært bedre.
Etter litt speiding finner vi en leirplass vi ikke har testet før, med en riktig så forseggjort bålplass, så vi kaprer denne. Vinden fortsetter, så etter å ha slått opp teltene bestemmer vi oss for at vi har fortjent å ta det piano resten av kvelden. En liten time med sanking av ved og påfølgende prepping, så er vi i mål. Timene flyr avgårde rundt bålet og før vi vet ordet av det så er det lyst igjen. God natt.
Dag 2
Står opp litt sent på formiddagen. Ikke helt etter planen, kan man si, men en fisketur er jo også kveldshygge. Det er ganske så varmt, men vinden har gjort oppholdet i teltet mer levelig enn det kunne vært. Robert stikker det trøtte trynet sitt ut av teltet og vi uttrykker unisont et behov for kaffe. Den inntas i solen, på knausen ved bredden av Forfotentjernet. Det er deilig å være på tur. I dag skal vi bare nyte dagen til det fulle. Null stress, bare fiske og slappe av. Dette blir den perfekte helgen for to fluehuer.
Etter en bedre frokost bestående av ostepølser i brød fra primusen rigger vi stengene og begir oss mot odden lengst nord, dit vi pleier å dra. Selv orker jeg ikke lenger gå i vadebukse, så det blir shorts, Hawaii-skjorte og flip-flops, hvilket er en befrielse i denne varmen. Det er ca. 26 grader og skyfritt.
Det er ikke mye vak å oppspore, her jeg sitter i vannkanten og venter på at vinden skal løye i mer enn to minutter. Robert står lenger bort i myra og er sitt tålmodige selv.
Halvannen times tid senere er vi på vei tilbake til leiren, men under ferden stopper vinden. Vi snur så fort vi kommer frem. Jeg kjenner at flip-flops er en ytterst velkommen forandring til vadesko, og dessuten er de perfekte leirsko i denne varmen. En erfaring jeg skal ta med meg videre. Tilbake ved vannet blir det noen fluepresentasjoner innimellom vindkastene, men det er lite insekter på vannet. Det er ikke stille lenge nok av gangen, og trua stagnerer i tråd med den stadig mer tynnslitte tålmodigheten.
Det surrer noen mygg rundt hodet mitt så jeg bytter ut døgnflua med en Palmermygg. Selv uten overbevisning er det alltid spennende å se flua på vannet. Det kan hugge når som helst, og gjerne mens man er uoppmerksom. Det er i det minste hva jeg forteller meg selv. Helt til jeg blir så tørst at all ventingen føles bortkastet. Etter et par timers tid setter vi kursen tilbake til leiren og ”kjøleskapet”.
Da vi er tilbake i leiren popper det opp ett og annet vak rett utenfor leiren, i Forfotentjernet. Robert tar noen kast før middagen er klar. Vi har i grunnen ikke fisket noe særlig i dette mindre tjernet som ligger ved siden av Forfoten, men ifølge OFAs fiskekartbok er det tatt flere ørret på 800g på montananymfe. Med andre ord; absolutt verdt noen forsøk. Ifølge OFA så overgår jo størrelsen på fisken i tjernet faktisk Forfoten selv, som de sier kan ”overraske” med ørret opp mot 600 gram. Den største jeg har fått her er vel rundt 400 gram.
Det blir ikke noe fisk, og kvelden forløper med et lite bål, en og annen låt på radioen, noen pils og argumentering for hvilken førsteellever som er den beste. Robert er Tottenham supporter. Sier ikke mer.. Er jo ingen som hører på sånne folk. Det er bare én klubb i London som har vunnet Champions League, og det er ikke Tottenham.
En familie har slått seg ned 40-50 meter bortenfor oss. De har fyrt opp et stort bål. Det knitrer høyt og gnister flyr metervis opp i lufta. Vi blir litt utrygge på hvor god kontroll de har. Det er knusktørt overalt i marka, og bålplassen deres er milevis unna å være så omfattende som vår. Hos oss har vi god klaring, ingen trær i nærheten og god avstand til alt brennbart(vi ville heller ikke fyrt noe bål dersom det var antydning til noe vind). De har ingen av disse tingene samtidig som de har et tre ganger så stort bål. De legger seg før oss, så vi puster ut etterhvert.
Dag 3
Denne dagen begynner bra med Robert som har kaffen klar, fint vær og tilsynelatende de beste fiskeforholdene hittil på turen. Med humøret på topp blir vi enige om at i dag er dagen.
Vel fremme ved vannet bekreftes oppfatningen. Det er ganske mye maur rundt meg, så jeg tar oppstilling ved den samme steinen som jeg gjorde i går og fester på en flyvemaur, før jeg kaster ut og setter meg spent ned. Det vaker sporadisk og aldri på samme sted. Det tar ikke mange minuttene før flua forsvinner i et rolig vak. Jeg klarer å gjøre et bra nok tilslag. Det er så deilig!
Den er ikke store karen, på rundt 250 gram, så den får svømme videre. Den er ikke i nærheten av å være nok til et måltid for to. Det viktigste er at nå kan jeg puste ekstra godt ut. Nå funker alt igjen. Det er harmoni i kosmos.
Jeg gjør som jeg pleier etter å ha fått fisk og bytter flue, i tilfelle fortommen har fått litt for mye juling til å tåle en ny fangst. Robert gir lyd fra seg, så det er tydelig at han også har fått fisk. Han er fornøyd med størrelsen og gir beskjed om at han tar den opp og snart er på vei bort hit. Ferdig med fluebyttet er det ut med nok en flyvemaur.
Så fort flua lander på vannet forsvinner den i et hissig vak, og jeg har en ny ørret på kroken. Denne er litt større, og det samme er smilet i ansiktet mitt. Jeg tror jeg er forelsket i den nye #4 stanga mi. Det er så latterlig moro å kjenne hver minste vibrasjon fra fisken.
Jeg tar opp ørreten, sammenligner den med Robert sin og proklamerer at jeg er sannsynligvis den flinkeste av oss til å fiske, ettersom jeg får størst fisk. Det er jo ikke ulogisk. Jeg aner ikke hva Robert mener om saken. Jeg finner det vanskelig å lytte til de underlegne i en sådan situasjon. Alt annet enn min formidable storhet blir på et vis uvesentlig. Nå trenger jeg bare en gin & tonic i hånda, rosa skjorte og en genser over skuldrene for å få Robert til å spy.
Vi fortsetter å fiske, men det tar ikke lang tid før vinden dukker opp og gjør det vanskelig for oss. Krusningene på vannet blir rett og slett for store til at det har noe for seg å fiske med tørt. Vel tilbake i leiren går jeg i gang med middagen.
Stappmette og fornøyde setter vi oss ned og slapper av, med utsikt over vannet og til lyden av fuglelivet. Vannflaten ligger som et speil i det sola går ned.
I morgen drar vi hjem. Det skal bli veldig godt å komme hjem til jentene, men samtidig er det deilig å tenke på at jeg snart skal ut på ny tur..