Fredag 17.07.20
Utdrag fra en samtale min kone startet i morges:
– Har du sovet godt?
– Nja… Nei, egentlig ikke. Tre-fire timer kanskje.
– Okei? Er det noe i veien?
– Nja…Nei, egentlig ikke.
– Sikker?
– Njeei.. Jo, kanskje. Jeg tror jeg trenger en ny bindestikke.
– Ny bindestikke? Har du ikke en fra før?
– Jo. Men den mangler noe som kalles true rotary. Også heter den ikke Renzetti. Den jeg har er ikke ubrukelig, jeg har bare lyst til å fordype meg litt i nye, kule bindeteknikker som ikke er mulig uten sånn true rotary.
– Så du har altså ikke fått sove fordi du har tenkt på fisking?
– Mhm.
– Men hvordan er forholdene meldt fremover da?
– Det er meldt møkkaforhold så langt yr gidder. Ja, bortsett fra i dag, da.
– Men kan du ikke dra i dag?
– Hæ? Nei… Hva mener du? Jeg kom jo nettopp hjem fra årets lengste fisketur.
– Ja, men du må jo utnytte forholdene mens du kan.
– Hæ? Hva med dere da?
– Det går heelt fint. Vi jentene har fortsatt noen forberedelser vi må fikse til bursdagen din.
– Om tre uker?
– Ja. Kan ikke du ikke bare kjapt pakke sekken da, også fikser jeg en niste imens? Er ikke det greit?
– Eh. Okei?
Å Gud, jeg er lykkelig gift.
SÅ, da går turen til Steinsjøen i Østmarka, det neste vannet på bellybåt-turnéen. Her har jeg vært en haug med ganger, men de siste årene er det blitt med ett besøk i året. Litt på grunn av mye trafikk, hvilket på den annen side er forståelig nok. Det er tre teltplasser spredt rundt den bredeste delen av vannet, og her er det virkelig førstemann til mølla i helgene. Den største fisken jeg har fått her er vel i overkant av 3 hekto, men jeg har det fra en fyr som Robert og jeg traff her for et par år siden at det finnes langt større som svømmer rundt der nede.
Jeg har trua. Dette blir bra.
Det har regnet en god del i det siste, så jeg velger å gå innover i vaderne ettersom det er akkurat litt for mye myr til at man kommer tørrskodd gjennom i vanlige tursko. Hele veien dit føler jeg meg uhyre selvsikker. Jeg vet liksom at jeg vil få fisk. Tross skikkelig dårlige forhold i ”Ruggbøtta” så dro jeg opp relativt mye fisk, og #4-stanga og jeg er blitt veldig nære venner siden sesongstart. Ifølge yr skal det på det meste bli 2 sekundmeter vind og that’s it. Null stress.
Synet som møter meg da jeg kommer frem er et gedigent speil. Litt overskyet, men det er bare en fordel. Som alltid er det bare én ting å gjøre når man kommer frem, hvilket er å sette seg ned og speide etter vak og insekter på vannet. Det gjelder å kartlegge hvor det vaker mer steady, se an størrelse på vakene om mulig, og tenke hardt på en unnskyldning for ikke å gå av med pensjon og heller gjøre dette på fulltid. Det siste er enklest, men likevel mest vanskelig.
Det er ingen insekter på vannet. Null. Nada. Derimot, i løpet av de første femten minuttene registrerer jeg syv vak. Tre mot høyre kant av vannet, to i midten og to ned til venstre. Dessuten har jeg hørt vak i det bittelille sundet rett til venstre for meg, men det er ansjos. Det hopper noen fisk i tillegg, men de er ikke stort større enn ansjos de heller.
Jeg rigger til bellybåt og stang før jeg forsøker å bestemme meg for valg av flue. Det er helt lotto. Etter mye frem og tilbake setter jeg på en flyvemaur. Litt fordi den ser ut som en drukna maur(bundet på klinkhammer krok) og at den er enkel å se på vannfilmen. Jeg må bare prøve og feile, rett og slett.
Så fort jeg sitter på vannet og manøvrerer meg utover mot midten går det opp for meg at dette er alt jeg skal gjøre de neste timene. Jeg klarer faktisk ikke å la være og smile fra øre til øre. Her skal jeg sitte komfortabelt på vannet og se på flua mi, uten å stresse med noe som helst. Til og begynne med er det alltid litt intenst, men etter en stund blir man lullet inn i en komfortabel sone hvor man bare puster. Glemmer alt annet. Tenker ikke så mye på noe som helst, egentlig, hvilket er veldig behagelig. Det har nok noe med lydene rundt meg å gjøre, fra skogen, lufta og vannet. Man blir en slags flue på veggen/vannet, om du vil. Man trekker dype åndedrag og løsner skuldrene. Skuldrene er i grunnen relativt lave fra før av, men likevel føles det som om jeg gjør noe sunt her jeg sitter, uten å faktisk gjøre noe som helst effektivt.
Etter tre kvarter uten antydning til interesse for flua mi bytter jeg om til en foam maur. Grunnen er nok en gang den totale mangelen på flyvende insekter ved overflaten. Det er ett og annet vak her og der, så alt håp er likevel ikke ute. Og som så ofte skjer, så er trua tilbake så fort det er en ny flue på fortommen. Ikke mer enn tjue minutter senere begynner det å blåse opp. Akkurat nok til å sette fisket på vent. Så gir det seg, men starter opp igjen før fisken rekker å rette blikket mot overflaten igjen. Da er det greit at man har med niste fra sin hustru. To deilige smørbrød med grønnsaker, pølse, krydder og hjemmelaget aioli.
Vinden gir seg ikke og den neste timen er det null vak. Det går på tålmodigheten løs. Derimot får jeg trua tilbake så fort jeg har satt på en CDC-mygg og det plutselig vaker ti meter fra meg. Jeg kaster ut. Treffer perfekt. Jeg kjenner godt hvordan hjertet mitt slår fortere. Men det skjer ingenting. En halv time senere gir jeg opp. Vinden viser ingen tegn til å gi seg. Litt nedtur kan man si, men det er jo ikke noe jeg får gjort noe med, så jeg ”svømmer” inn til land og fikser meg litt kaffe og noe snacks.
Etter en stund med kos og venting slår det meg at jeg burde legge meg ned. Hvorfor sitte når man kan ligge? Det gir ingen mening. Det er viktig å huske på at alle de forfrosne likene man møter på veien opp Mount Everest, de var en gang strebere.
Hvilken dag..
Like før jeg sovner går det opp for meg at jeg er her for å fiske også. Det blåser fortsatt en flau bris, men jeg har hørt en seks-syv vak mens blikket har vært festet opp mot himmelen, og mange av de har vært nære land, så jeg tar meg selv i nakken og kaster litt fra spissen av odden. Da klokka nærmer seg halv ti får jeg øye på en sverm med knott.
Jeg ber plutselig til høyere makter om mer vind. Og neimen om jeg ikke får det.
Det er bare å sæla på, som fattern pleide å si, og så fort alt er pakket ned og klart for avreise er vannet på nytt et speilbilde.
Selv om forholdene ikke innfridde helt så kan jeg ikke klage. Å se flua på vannet er nok en gang lønn nok for strevet. Jeg føler dog at jeg har tatt til takke med det resonnementet litt for ofte denne sesongen.
På stien gjennom skogen tenker jeg litt tilbake på hvorfor det ikke ble noe fisk. Jeg var jo full av selvtillit. Ett hundre prosent sikker på at jeg ville få fisk, var jeg. Ikke nok med det, jeg var også, i det stille, helt sikker på at jeg ville sette ny pers for Steinsjøen. Jeg stopper opp på stien og fastslår at dette er faktisk ikke greit.
Selvtilliten har fått seg en liten knekk. En knekk jeg må innrømme at jeg ikke så komme. I det hele tatt. Denne følelsen må ikke få rotfeste. Jeg må skifte fokus.
Jeg er nok simpelthen nødt til å bestille meg en ny bindestikke.