Tonevann

01.06.21

Ny tur, men med en ny innstilling. En innstilling uten forhåpninger. Dette kommer faktisk til å gå skikkelig i dass. Forholdene på Yr er for gode til å være sanne, så jeg akter å unngå min egen, mentale felle hvor jeg bare skaper fallhøyde for meg selv. Trua på turen? Null. Jepp, ganske så nøyaktig null. Ingenting kommer til å klaffe, og alt vil gå galt. Det er helt åpenbart. Positivitet funker ikke. Optimisme er for krystallviftende svevehuer på leting etter doble regnbuer. I tillegg til ymse arter av sopp.

Sånn. Da er det sagt høyt. Nå er jeg klar.

Jeg skal til Tonevann med bellybåten min. Der er det fint, flott og alltid rikelig med fisk. Uten bellybåt er det derimot nært poengløst å bedrive fluefiske der. Det er tett skog inntil kanten rundt hele innsjøen og fisken vil nesten alltid vake frustrerende langt ute. Jeg sier ikke at det er umulig å få fisk på flue fra land, men det er en rekke vann i nabolaget med adskillig bedre odds for suksess. Turen inn fra Bysetermåsan tar en time pluss/minus, og er i det store og hele en ganske så hyggelig tur. Det eneste aberet er at jeg er nødt til å gå inn i vadebuksa, ettersom dens tykke neoprensokker er det eneste som later til å fungere mot gnagsårene. I denne varmen vil det bli ganske så svett, men det får gå.

Jeg har trua. Eller nei…ikke trua.

Hjemme igjen.

Dette er vel den mest sosiale fisketuren jeg har tatt alene, noensinne. På parkeringsplassen på Bysetermåsan kommer jeg i prat med to karer med hver sin packraft, Espen og Frank, som skal den samme veien som meg, mot vangen og Mosjøen. Vi slår følge innover og den hyggelige praten kommer inn på alt fra fiskevann og friluftsutstyr til naturopplevelser. Da våre veier er i ferd med å skilles refererer jeg til min egen pusting og pesing, og henviser til dagevis med feiring av gull i Champions League. Da er det Espen gjør det klart at om han hadde visst hvilket lag jeg holdt med, så ville han forlatt meg på parkeringsplassen. Med et glimt i øyet, selvsagt.

Jeg takker for følget og begir meg innover i skauen, samtidig som det nok en gang slår meg hvor ofte jeg treffer trivelige mennesker her i Østmarka.

Det er litt mye vind da jeg kommer frem, og derfor heller ingen vak å rapportere om. Etter en god lunsj fra min bedre, kulinariske halvdel, litt kald drikke og et par nødvendige telefonsamtaler, så bevæpner jeg meg med det som trengs for å fange kilosfisken. Jeg har nemlig sterke mistanker om at den finnes her, og jeg har ennå til gode å gå tomhendt hjem herfra, så håpet kommer opp til overflaten da jeg står og pumper opp bellybåten. Før jeg stopper opp og tenker meg om. Hvilket håp? Det finnes jo ikke håp. Dette er håpløst, faktisk, og kommer til å gå rett i dass. Jeg burde jo heller gjort noe nyttig. Som å lytte etter isbilen eller noe. Derimot kan jeg jo slå ihjel litt tid og bare kaste ut en flue eller to, for å ha noe å gjøre. Siden jeg først er her, mener jeg.

Forberedt som Arthur Schopenhauer(grunnleggeren av den filosofiske pessimismen), setter jeg meg ned ved vannkanten igjen, først og fremst for å kontemplere rundt valg av flue. Jaggu om det ikke plutselig dukker opp døgnfluer i lufta. Leptophlebia Vespertina. Den minste vi har i marka, men som klekker i desidert høyest antall. Med ett kommer det en sky av dem opp fra vannet, bare noen meter foran meg. Jeg er snart vitne til en liten, kortvarig og lokal klekking, hvilket selvfølgelig gjør fluevalget veldig enkelt, selv om jeg ennå har til gode å se et eneste vak.

I løpet av halvannen times tid skjer det fint lite. Det er digg å sitte på vannet i bellybåten og ta inn lydene fra omgivelsene, men det kan se ut til at mine ”forventninger” til vannet innfrir, med null vak og dårlige forhold. Det er utrolig mye bøss på vannet, fra trærne i området. Den typen som ser ut som den kommer fra Hestehov. Kanskje det er hva som får fisken til å kvie seg, og at det er vanskelig å se forskjell på mat og bøss? Ikke vet jeg, men det er til tider litt vanskelig å skille ut flua mi fra mengden.

Da er det jeg med ett hører bakfra: ”Er det selveste Markatrollet?”, og snur meg mens jeg ler. Espen og Frank har padlet inn fra Mosjøen. Vi tar opp praten fra tidligere. Siden de sjøsatte båtene har de ikke sett ett eneste vak. De er som meg og forstår veldig lite av situasjonen. Som Espen sier så pleier jo Oslomarka å være bænkers i månedsskiftet mai-juni.

Derimot er det riktig så hyggelig med selskap under sånne forhold. Det viser seg at Frank og jeg har faktisk møttes før, ved Ruggbøtta for et par år siden. Verden er ikke stor. Vi har med andre ord mye å prate om; alt fra tips om fiskeplasser til båling og det å være ute i naturen.

Da gutta er i ferd med å padle videre så vaker det plutselig. De stopper opp og bestemmer seg for å ta noen kast. Hvilket viser seg å være smart da Espen drar opp en fin ørret på fire hundre gram. På maurflue. Jeg bytter til maur. De blir litt lenger, før det stilner igjen og vi nok en gang tar farvel.

Jeg inntar del to av nisten fra min hustru der jeg sitter og prater litt til meg selv. Psyken og moralen må opp. Ikke f om jeg gir meg nå. Jeg trenger en fisk i håven. Jeg er ikke kravstor mht. størrelse, men jeg trenger å kjenne en ørret på fluestanga. Dette har vært en altfor laber sesong så langt, sånn rent resultatmessig, og ikke særlig bærekraftig når man har en blogg om fluefiske. Følelsen av å aldri få fisk på tørt ligger som bly over skuldrene. Jeg får snart pukkelrygg.

Men nei. Arthur Schopenhauer ser ut til å ha vært inne på noe.

Med et økende behov for å strekke på kroppen samtidig som at fraværet av vakende fisk kuer all optimisme, så gidder jeg ikke mer. Jeg har sittet i bellybåten i ganske nøyaktig seks timer. Én ting har vært veldig positivt, nemlig den deilige, kjølige temperaturen i vannet. Den har gjort det levelig å sitte i sola såpass lenge. Jeg er nok nødt til å ta til takke med det.

Robert og jeg drar gudskjelov på ny overnattingstur i overimorgen, så jeg får snart muligheten til å rette opp i dette voksende, begredelige selvbildet av en utilstrekkelig fluefisker. Jeg kommer ikke på noen annen løsning enn å bare fortsette, selv om jeg synes naturen jobber mot meg denne sesongen.

Jeg har jo til og med forsøkt å ikke ha trua, liksom..

Han Arthur kan gå og ta seg en bolle.