Eriksvannet

20.05.21 – 21.05.21

Hva er opplegget med Yr? De pælmer ut forskjellige prognoser hvert femte minutt og er jo vanskeligere å forholde seg til enn Postnord. Er ikke bærekraftig for en fluefisker dette her.. Uansett, sekken er pakket og klar for tur på kort varsel, lastet med alt fra hengekøye til salt & pepper. Det ser ut som det vil åpne seg en god mulighet i morgen, torsdag, og i så fall går turen til Eriksvannet i Østmarka. Jeg har ikke vært der før, så dette blir spennende. Ifølge OFA skal det være flere fine teltplasser og ørret på typiske 300 – 400 gram, men med unntak. For en liten evighet siden(2008) ble det visstnok tatt en ørret på 2,7 kg og en på 1,8 kg, men det betyr i grunnen ingenting i dag. Greia med Eriksvannet er at det ikke er mer enn ca. 30-40 minutters rusletur opp fra Sandbakken, avhengig av sekken, ergo må man regne med å få selskap rundt vannet. Det er mulig Robert tar seg en tur inn etter jobb på fredag, men det gjenstår å se. Uansett gleder jeg meg som en unge til å komme meg ut i marka igjen. Kan ikke annet enn å krysse fingrene.

Dag 1

Det ble tur! Med friskt mot og et par kaffekopper innabords reiser jeg ut mot nye eventyr. Dette blir digg. Jeg har trua. Vel fremme ved Sandbakken begynner det å hølje ned, så jeg bestemmer meg for å vente det ut i bilen. En times tid senere våkner jeg av stillheten, titter ut og møter solskinn og vindstille forhold. Uthvilt og fornøyd begynner jeg traskingen oppover. Sekken er ikke den tyngste jeg har hatt, men den er lastet med det som trengs for et par dagers trivelig opphold. Jeg er derimot fortsatt ikke kvitt konsekvensene av en vinter på sofaen, så det blir en svett affære på veien inn.

Stien innover er i grunnen veldig grei og fin. De blåmerkede løypene i marka er enkle å følge, takket være det gode arbeidet til OFA og alle de frivillige som bidrar med sin egen tid. Man blir takknemlig av sånt. Jeg møter en fyr med slukstang i hånda som er på vei i motsatt retning. Han kommer fra nettopp Eriksvannet og har ikke hatt hellet med seg, selv etter å ha stått i regnet i tre timer, som han sa. Derimot hadde han visstnok i vinter tatt en abbor på 1,5 kg på isen, hvilket er ganske så sinnssykt.

Vel fremme, svett og fornøyd, setter jeg meg ned på svaberget og skuer utover. Ingen vak eller annen overflateaktivitet på drøye tjue minutter. Beslutningen om å sette opp hengekøya og etablere leir først som sist tas derfor relativt raskt. Hengekøya og tarpen er på plass i grevens tid, rett før himmelen åpner seg og værgudene ler så de griner. Men det gjør meg ingenting. Jeg setter meg under tarpen, koker en kanne kaffe og tar innover meg omgivelsene. Det er så deilig å være ute. Av og til skrur jeg på DAB-radioen for å høre om det spilles en bra sang eller to på P6 Rock, før jeg slår den av igjen og tar meg en ny rosinbolle fra Jokeren ved Grønmo. Lyden av regnet mot tarpen er nok til at jeg koser meg glugg ihjel.

Været ser lenge ut til å fortsette sånn resten av dagen, men etter et par timer stenges krana og sola er tilbake. Vinden er litt av og på, men kort tid senere kan jeg telle vakene på én hånd. Hvilket er signalet for å klargjøre stanga. Vel ute på myra til venstre for leiren prøver jeg lykken med en maurflue og setter meg spent ned ved vannkanten. Det er ingen døgnfluer eller andre flyvende insekter å se rundt meg, så landinsekter er hva som gjelder.

Det tar ikke mer enn ti minutters tid før flua mi forsvinner i et hissig vak. Jeg skvetter, jubler, drar til, og sitter plutselig med flua i fanget. Ergerlig er det jo, men jeg tar det med fatning. Jeg kaster ut på ny, men ingenting skjer de neste tjue minuttene. Så er vinden tilbake og jeg kan ikke annet enn å vente på en ny sjanse.

Da vinden ikke løyer i løpet av den neste halvtimen finner jeg det for godt å samle inn ved til et lite bål i kveldingen. Det er en helt grei, steinlagt bålplass i leiren, og så latterlig vått som det er i skogen nå, er det ikke det noe problem å ha et beskjedent bål nede ved vannkanten. Noen tidligere gjester har etterlatt seg diverse friskt avkapp som de har forsøkt å få fyr på, hvilket er litt vondt å se. Folkens, hvis det er grønt, har knopper eller puls, let videre.

Jeg finner noe som jeg tenker er brukbart materiale, men er likevel spent på hvordan det vil gå. Skauen er blautere enn et finsk nachspiel, men med øks og sag så vil nok veden bli brennbar. Det er fortsatt et par timer igjen med dagslys da jeg er ferdig. På vei ned for å hente vann til kaffekjelen kommer det en nabo svømmende.

Jeg fyrer opp en ny kanne med kokekaffe på primusen og slår meg til rette, som seg hør og bør på tur. Det er tross alt viktig å ikke stresse, ellers blir man ikke gammel. Noen få minutter senere dukker det plutselig opp en svær, lydløs fugl som slår seg ned i en tretopp på venstre side av vannet. Den blir sittende i fem minutters tid før den stiger opp i lufta, sirkler majestetisk over vannet og fortsetter østover over tretoppene. Den var virkelig mektig der den fløy over meg, og ga meg en følelse av å oppleve noe helt utenom det vanlige.

(Edit: Jeg sendte noen bilder og forhørte meg med en kompis fra barndommen, en bra fyr som heter Freddy og som er langt over snittet interessert i fuglelivet vi har her til lands, og han innfridde med veldig god info. Dette er en Fiskeørn. En gammel hann. Visstnok, om du ser en fiskeørn på denne tiden så vet man at årsungene ikke er på vingene før i slutten av juli, og alle som ble født i fjor oppholder seg i Afrika(!) første sommeren, så denne er i sitt tredje år eller mer. Veldig kult.) (Jeg nevnte forøvrig hendelsen for en annen kompis også, som mente at ørnen sikkert trodde at huet mitt var et reir.)

Det tar ikke mer enn en liten halvtime før et drønn av et plask eksploderer på skrått til høyre for meg. Jeg søler litt kaffe da jeg skvetter til. Det er bever her også, ja. Har møtt på en del av de denne sesongen.

Bak meg, midt i leiren, er det en svartspett(Norges største hakkespett) som har hakket seg ut en hybel og som stadig dukker opp.

Jeg nyter kaffen til tanken om å ta del i naturen rundt meg, selv om jeg kun er en gjest. En stadig mer ydmyk en, sådan.

Da jeg forlater bålet blir det fort veldig, veldig kjølig. Jeg åler meg inn i soveposen etter at jeg tester et tips fra YouTube, og løper stillestående i et halvt minutt for å skape varme i kroppen før jeg sklir inn i soveposen. Det funker i ti minutter. Så blir det kaldt. Og det forblir kaldt. Hele natta. Det er åpenbart at soveposen ikke innfrir i den grad den sier at den skal.

Dag 2

Etter en lang og kald natt, da varmen begynner å komme tilbake med sola og hodet svever frem og tilbake mellom søvn og døsig edruelighet, hører jeg plutselig et kjempehøyt, misfornøyd snøft like ved siden av meg. Øynene mine spretter opp. Jeg konsentrerer meg om å ligge helt urørlig. Fem-seks tunge tramp treffer bakken før det blir stille. Jeg blir liggende og lytte etter mer. Et kvarters tid senere, uten noen nye lyder, ser jeg det trygt å stige ut av hengekøya, og dagen er i gang. Det er ingen tegn til noen spor(mye steingrunn), men tenker at det kan umulig ha vært noe annet enn en elg. Skogens konge har vært i leiren. Holy shitballs. Det var nærme.

Sulten melder seg. Tid for frokost og litt kaffe.

Det er god mobildekning her så jeg tar en telefon til Robert, som tenker å komme en tur etter en litt kortere dag på jobben. Det er spådd masse regn fra midnatt av, som i tillegg skal vare ut hele morgendagen, så jeg bestemmer meg for å ta følge med Robert hjemover igjen i dag.

I mellomtiden blir det litt fisking fra svaberget når forholdene tillater det. Jeg forsøker med en montananymfe når tålmodigheten blir tynnslitt, men ingen napp. Vinden stilner lenge nok til at jeg får trua på tørt igjen, og jeg fester på maurflua til Robert. Som forøvrig er umulig å se dersom det er den minste krusning på vannet, men neimen om den ikke trigger fisken til å hugge. To ganger. Begge gangene misser jeg på tilslaget. Først er jeg for rask, andre gangen er jeg for treg. Tror jeg. Noen ganger er det vanskelig å si.

Forholdene fortsetter å stikke kjepper i hjulene for fisket frem til Robert ankommer. En svett Robert som har forsøkt seg på et par snarveier inn hit, noe som selvsagt ikke fungerte, og som har resultert i en dobbelt så lang tur. Til min fornøyelse. Vi blir sittende og vente mens vi planlegger kanoturen om et par ukers tid. Forholdene lysner ikke tilstrekkelig til at Robert i det hele tatt ser poenget med å rigge stanga. Vi steker et par pølser, drikker litt kaffe og prater litt fotball før vi pakker sammen leiren min og legger på vei hjemover. Nå må varmen komme snart. Robert har trua. Han sjekker nemlig været på Storm.