13.05.21
Det er duket for et oppgjør. Et oppgjør med ikke bare Robert, som allerede har fått årets første på tørt og leder 1-0, men også med min egen sinnstilstand. Jeg snakker om senkning av skuldre, om sesongens første ørret på tørrflue og om potensiell kilosfisk. Vi skal nemlig til et lite tjern der all fisk over 35cm må slippes ut igjen, hvilket i seg selv gir grobunn for naive drømmer. Døgnflua Leptophlebia Marginata er jo nødt til å ha kommet i Østmarka nå, så jeg er i overkant optimistisk. Eller fullstendig på jordet.. Det vil bli spennende, det vil bli potensielt glimrende og det vil bli en test. En test om hvorvidt jeg lever i virkeligheten eller om jeg er nødt til å snart tenke på å søke terapi. Alle andre får jo fisk hele tiden. Hvorfor gjør ikke jeg det? Hva slags fluefisker er jeg, liksom? Jeg er i ferd med å bli et slags selvsentrert offer for andres suksess på sosiale medier. Det er ikke greit. Diverse kognitive atferdsteorier kan gå og ta seg en bolle hvis ikke dette løser seg snart.
Vi skal til Grastjern, et lite vann rett ovenfor Steinsjøen i Østmarka. Yr sier ”Meh”, men vi sier ”Tull og tøys, i morgen er dagen. Vent å se.” Gnagsårene mine sier ”Hvor tjukk i huet er du?”, men jeg forteller meg selv at følelsen av å få fisk på #4 stanga vil være et bra ”plaster på såret”. Vi skal møtes på Jokeren ved Grønmo halv ti i morgen tidlig. Dette lover godt. Flueboksene er fulle av positiv energi.
Hjemme igjen.
Etter en halvannen times rusletur inn fra Bysetermåsan setter vi oss ned midt på en sti ved vannet. Grastjern er omringet av myr og det ser ikke ut til å være noen teltplass verdt å nevne. Et typisk vann for hengekøya. Det er likevel fint og idyllisk, og sikkert litt trolsk i kveldingen.
Med god oversikt og kaffekjelen snart klar setter vi oss ned og speider etter de etterlengtede vakene. En times tid senere kan vi telle antall vak på null fingre, og trua er på ingen måte styrket. Robert tar turen til den andre enden av vannet for å rekognosere litt, mens jeg passer kaffekjele nummer to.
Vel tilbake og etter en kjapp debriefing så er kaffen klar. Robert innser at han har glemt å pakke kaffekoppen sin, så han tar en MacGyver. Gi den mannen en colaboks, en kniv og intens emosjonell støtte, og vips, han er en mann med ny kaffekopp. En ressurssterk fyr, han Robert. Han er liksom hele pakka, han.. Jammen om han ikke har med hjemmelagde muffins til oss også. All honnør til den initiativrike mannen og hva han får til. Hans kone må være utrolig takknemlig..
Det dukker opp to trivelige fluefiskere fra Bærum som slår seg ned da vi tilbyr de en kopp fersk kaffe. Vi prater løst om fiskerelaterte temaer i en god halvtime, om alt fra elver og vann verdt å besøke, drømmen om fisket på Kola, og hvor besatt man faktisk kan bli av denne lidenskapen.
Det er fortsatt ingen døgnfluer i sikte da gutta rusler videre til den motsatte enden av vannet. Myggen derimot, er i anmarsj. Det har vært ett eneste vak på vannet siden vi kom, så trua er litt så som så. Etter litt ballkastende brainstorming oss imellom, om hva vi skal feste i enden av fortommen, så lander jeg på en montananymfe, etter Roberts forslag. Robert ass. Lite visste han at det første kvarteret på myra ville resultere i tre ørret for undertegnede.
Jeg rusler ned til vannkanten. Jeg kaster ut nymfa, strammer inn snøret litt og lar den synke. Nymfa er tynget med blytråd, slik at den synker relativt raskt. Jeg drar forsiktig og rykkvis inn. Plutselig ser jeg at fortommen strekkes litt, uten min hjelp, og jeg gjør et rolig tilslag. Årets første, ordentlige rykk i stanga sender bølger fra korken og rett opp til smilebåndet. Det går snart opp for meg at jeg har glemt håven min i sekken, på stien hvor Robert fortsatt står og surrer, så jeg får både låne håven hans og en fotograf i samme slengen.
Robert var i ferd med å sette på en annen nymfe, men går selvsagt tilbake og omprioriterer fluevalget sitt. Jeg tar et nytt kast, så ett til, før fisk nummer to sitter.
To kast til og ørret nummer tre landes i håven på samme måte. Ikke store karen denne heller, men det må jeg si; jeg skal ikke lenger sitte og vente på vak i like stor grad. Jeg skal binde opp haugevis med montananymfer og ha i boksen, helt klart.
Lettet og fornøyd ja.. Robert har ikke samme flaksen. Ennå. Det er fortsatt litt vind, men selv når den stopper i lengre perioder så kommer ikke fisken opp til overflaten. To-tre rolige timer på myra passerer før vi tar en beslutning om å få i oss noe real turmat og litt mer kaffe. Etter endt ærend går det ikke lang tid før vi blir rastløse igjen. Det er fortsatt null aktivitet på vannoverflaten. Før vi går ned til myrkanten igjen bytter Robert til en maurflue.. Jadda. Det gjør han, faktisk. Han akter å fiske med tørt. Uten å ha sett ett eneste vak de siste tre timene eller så. Jeg dømmer han ikke, men jeg stiller et lite spørsmålstegn ved tilstedeværelsen hans. Ikke lang tid senere forsvinner flua hans fra overflaten i et rolig vak. WTAF?
Det stopper derimot ikke der. Han får to til på den samme flua. Det er ingen vak å snakke om ellers, men den maurflua er tydeligvis noe helt spesielt. Mine maurfluer vil fisken nemlig ikke ha. Ikke varianter av flyvemaur heller. Så Roberts maur skal bindes i hopetall og legges ut på bloggen i nær fremtid. Det er forøvrig den samme maurflua han landet sesongens første på, ved Trollvann.
Det rolige lydbildet fra omgivelsene våkner plutselig av et drønn i vannet på motsatt side, før det dukker opp en bever i overflaten. Den begynner å svømme langs kanten før den forsvinner under igjen. Litt senere kryper den tilbake opp i leiligheten sin. Jeg burde hatt en telelinse til kameraet mitt.
Så fort klokka runder syv melder regnværet seg til tjeneste. Vi er egentlig ganske fornøyde. Fornøyde og sultne snur vi nesa hjemover. Det er fint på Grastjern. Absolutt å anbefale for en dagstur. Selv tenker jeg å ta meg en overnattingstur til ett eller annet vann så snart anledningen byr seg og forholdene er fiskbare. Er jo nødt til å støte på noen døgnfluer da.. Uansett er det deilig å kjenne at sesongen nå er kommet i gang, sånn for min egen del.
Stilling: Robert 4, Alex 3.
Ha en fin 17. mai, folkens!