Tappenbergvann

03.06 – 06.06.2022

Det føles som om sesongstarten har gått meg hus forbi. Dette blir den femte fisketuren i år, men vindforholdene har så langt vært særdeles kranglete, bellybåten lekker luft som dagen derpå etter en kebab på byen, og timingen har vært ekstremt usolidarisk på de beste dagene. Det er rett og slett ikke greit. Men.. I morgen drar jeg på årets hittil lengste tur.. 4 dager i de dype skogene i Østmarka Naturreservat. Yr melder om sesongens beste forhold, så dette kan umulig bli noe annet enn bra.

Ved Tappenbergvann skal tiden gå med til bedagelig kokekaffe, lyder fra skogen og forhåpentligvis store døgnfluer. Greia er nemlig at landets største døgnflue i stillevann, Ephemera Vulgata, bør være i ferd med å klekke, og den største fisken vil således komme opp fra bunnen fordi det er biff på overflaten. Og ta min imitasjon. På glupsk vis. Å Gud, jeg gleder meg.

Tappenbergvann er over tid nærmest blitt som en liten ekspedisjon i hodet mitt. En sånn reise man gleder seg så mye til at det alltid er et lys i tunellen mens man venter. For det er ikke et godstog man ser komme, men solfylt ferie og stor fisk som river line ut av snella. Ifølge fiskekartboka til OFA er det vanlig med ørret på mellom 400 og 900 gram her, og er visstnok vannet for de store fiskeopplevelsene. Man kan gå hit, men det er en klar fordel med kano eller packraft. Ikke minst rent fiskemessig, med tanke på bakslengen, ettersom vannet er omgitt av vegetasjon helt ned til vannkanten.

Den eneste nedturen er at Robert har ødelagt ryggen sin, slik at det blir kun meg. Planen er å parkere på Losby, gå til Mønevannet og padle nedover derfra. Først til Røyrivannet, så til Nordre Krokvann før jeg er fremme ved Tappenbergvann. Det er minimalt med bæring og det er spådd medvind hele dagen. Jeg kan rett og slett ikke se hvordan det kan bli bedre. Livet er deilig.

Dag 1.

Med packraften i en duffelbag hengende på magen, sekk på ryggen, en pose med pils og en pose med mat i hver sin arm, tar gåturen fra parkeringen på Losby frem til Mønevannet ca. 25 minutter. Deretter tar det ikke stort mer enn et kvarters tid å fikse alt for avreise på vannet.

For en fantastisk dag! Sola er fremme. Jeg har vinden i ryggen, hvilket gjør padlingen til en lek, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på en Vulgata på vannet.

Den idylliske padleturen går faktisk så fort at jeg er i Røyrivannet før jeg vet ordet av det. Like forbi Røyrivannshytta finner man passasjen opp til Nordre Krokvann, og dagens lengste bæring er raskt unnagjort. Kort tid etter sjøsetting dukker det opp en beverdemning, og i det jeg går i land på siden av den og drar båten over, så plumper jeg ned i vannet. Med litt lavt blodsukker(min egen feil..), gjør jeg en såkalt ”Buddy Christ” bevegelse på sarkastisk vis opp mot himmelen. Hvilket snart vil vise seg å bite meg i rumpa.

I enden av Nordre Krokvann er det en oppoverbakke som tar meg til Tappenbergvann. Før sjøsettingen legger jeg merke til at det lekker øl fra posen, og oppdager at det stammer fra tre bokser. De har alle et hull på samme høyde, så det er tydelig at jeg har truffet en stein da jeg lempet de i land fra båten på ett eller annet tidspunkt. Et lite inngrep i pilskvoten er et faktum.

I det øyeblikket jeg setter en fot på land, etter å ha vært på tur i to og en halv time-ish, åpner himmelen seg og jeg rekker ikke engang finne vadejakken frem fra sekken før jeg er søkk våt. «Buddy Christ» karma. Derimot gir det seg etter noen minutter, og jeg begynner å sette opp leir. Så hører jeg et vak bak meg. Nede ved vannkanten ser jeg plutselig en mengde vulgata vak. Altså vak som i sin eksplosive form bare kan sammenlignes med vårflue vak. En døgnflue flyr ca. 30 centimeter over vannet da en halvkilos ørret finner det for godt å hoppe opp og ta den i lufta. Hvilket nesten får øynene mine til å hoppe ut av hodet. Etablering av leir utgår automatisk, og jeg rigger stanga i all hast og begir meg ut på vannet.

Ikke lenge etter bommer jeg på turens første tilslag da flua mi forsvinner.

Et kvarters tid senere forsvinner flua igjen i et plask av et vak. Men det hjelper lite når man er rusten i tilslaget. Ergrende og skuffende, men jeg vet iallfall at flua mi funker. Kort tid etter avtar vakingen totalt og jeg padler inn til land, setter på litt kaffe og erklærer turen for åpnet. Det kunne vært verre, tross alt.

Så skjer det noe som får meg til å revurdere mitt manglende nærvær i kirken, da det plutselig tikker inn en melding fra kompisen min, Jon, som visste hvor jeg skulle.

Ordrett gjentatt: ”Må vel rykke ut med mer pils til deg denne gangen også”.

Er det mulig? Man kan ikke få nok venner.

Kvelden forgår med noen grillpølser på primusen og litt musikk fra P6 Rock på radioen.

Dag 2

Jeg sover så vanvittig godt i hengekøya at jeg står ikke opp før rundt 12-tiden. Vinden er konstant, så dagen går i henslengt modus med kokekaffe og slaraffenliv.

Jeg tar en liten tur ut på vannet i packraften da jeg øyner et håp om mindre vind, men etter en halvtimes tid gir jeg opp, da vinden gjør det vanskelig å holde flua i ro på vannet og jeg stadig driver lenger vekk fra der jeg tror fisken står. Å fiske fra packraft er veldig forskjellig fra å fiske fra bellybåt, hvor du hele tiden kan manøvrere med svømmeføtter på bena.

Jon ankommer i kano på ettermiddagen, etter en mildt sagt slitsom padletur med sterk motvind hele veien. Han gjør det klart at denne turen var hans versjon av ”milorgløypa” (Les: innlegg om Skålsjøen). Hvilket vi ler godt av så fort han er i land. Vindforholdene fortsetter å gjøre fisket poengløst, så det går rolig for seg med pils, biff og vås på land resten av kvelden.

Dag 3

Jon har ikke bare et slående utseende, han er også en særdeles produktiv fyr. Han er liksom hele pakka, han Jon. Han har allerede pakket sammen telt og alt annet stæsj da jeg finner det for godt å stable meg ut av hengekøya. Kort tid senere er jeg alene igjen. Vinden skal ifølge yr avta rundt 20-tiden, så jeg har god tid til å lene meg tilbake og nyte friluftslivet slik det bør gjøres.

Så skjer det. Jeg registrerer et vak på venstre side og begir meg ned til vannkanten for en nærmere titt da jeg ser haugevis av døgnfluer på vannet og flere vak. Et par minutter senere er jeg på plass og kaster ut flua. Full av forventning. Nervene er i Defcon 5. Etter ti minutters tid forsvinner flua i et rolig vak. Jeg drar til og lina strammes. Sesongens første fisk er på, og drar ut snøret som om det ikke er noen morgendag. Kjempemoro. Etter noen minutters kamp er den i håven.

Jeg bytter flue og kaster ut på nytt, samtidig som det koker rundt meg. Jeg sitter midt i et spinnerfall, dvs. da døgnfluene begår kollektivt selvmord ved å lande på vannet og legge eggene sine, før de dør på stedet med vingene strukket ut fra kroppen. Ørreten går berserk. Dette er hva jeg har ventet på de siste dagene.

Jeg padler rolig og forsiktig lenger opp mot der det vaker mer steady og kaster ut. Gjentatte ganger mens jeg beveger meg oppover i packraften, dog uten hell. Men da jeg kommer frem til stedet der jeg har registrert en patruljerende fisk blir jeg sikker i min sak. Jeg vet på et vis at det bare er et spørsmål om tid etter at kastet er unnagjort, og pulsen kjennes ut som en hvilken som helst Rammstein-låt. Et ti-tolv meter langt kast senere og den intense ventingen begynner.

Det er som om flua eksploderer der den ligger, og jeg gjør konsekvent tilslag. Kroken sitter og jeg forstår umiddelbart at dette ikke er noen småfisk. Fisken begynner å dra båten mens snella hviner av all lina som forsvinner ut. Jeg kan ikke annet enn å le. Fisken tar en u-sving mot høyre og fører båten tilbake dit jeg kom fra. Stanga står 120 grader ned i vannet og fisken vil ikke gi seg med utbruddene sine. Jeg klarer ikke slutte å le. Jeg har ikke hatt en så sterk fisk på kroken siden Ruggbøtta i fjor. Det er konstant motstand, men hver gang fisken nærmer seg båten setter den inn et nytt gir. Disse øyeblikkene er grunnen til all tiden og energien man legger inn i fluefisket.. Og man vet aldri helt hvor lenge følelsen vil vare, for ikke før fisken er i håven er man trygg på suksess, og først da kommer lettelsens befriende sukk og skuldrene senkes betraktelig. Med et smil som ikke vil bli mindre på en lang stund.

Ikke lenge senere stilner vakingen, og jeg innser at spinnerfallet er over etter en halvannen times tid. Ferden går inn til land og litt chicken tikka alá Real Turmat, før jeg runder av kvelden med noen edle dråper fra Skottland og en pipe. Fortsatt høy på fangsten lener jeg meg tilbake for kvelden. I noen timer.

Men. Da. Skjer. Det. Store.

Klokka er rundt 2 på natta, og jeg sitter henslengt mot trestammen. Jeg hører på litt musikk fra mobiltelefonen. Blondie, med låta ”Heart of Glass” spiller. Plutselig dukker det opp en utrolig sterk kule av lys fra over tretoppene foran meg. Med en oransje hale. Som en komet. Den flyr fra venstre mot høyre og er så nærme at det hele er lamslående. Jeg tror ordet sjokk dekker ansiktsuttrykket mitt og opplevelsen best. Da den kommer til høyre enden av horisonten endrer den karakter og deler seg opp i 5-6 mindre lyskuler før den forsvinner videre. Det hele varer i kanskje 5 sekunder.

(Ikke før neste morgen da jeg ringer min fantastiske, allvitende kone får jeg vite at det var en meteoritt fra asteroidebeltet rundt Jupiter, og som krysset Norge på langs med en fart på 27 km/sekundet.)

Så der sitter jeg altså. Som et stort, sjokkert spørsmålstegn. Jeg ser på lommelerka mi og lurer på hva som nettopp skjedde. I frykt for at det vil komme en trykkbølge av drit som en følge av at kometen treffer jorda, som da dinosaurene ble utslettet, finner jeg raskt motivasjonen til å tømme den. Jeg sitter med realisasjonen av en utrolig kul opplevelse resten av kvelden. Samt et økende håp om at det faktisk var en kapsel fra Krypton.

Dag 4

Jeg står opp. Det blåser fra sør. Det er spådd vind resten av dagen. Derimot, det positive er at det betyr medvind på veien tilbake. Jeg pakker sammen leiren i samarbeid med en kanne kaffe før jeg begir meg ut på vannet. Det kunne ikke vært en mer avslappende slutt på turen, der jeg omtrent ikke tar padletak, men kan ligge bakoverlent med beina opp i båten mens vinden tar meg hjem.

Hit skal jeg tilbake. Det lukter en årlig ”Vulgata-tur” med Robert i fremtiden. Fin tur i idylliske omgivelser. Bra størrelse på ørreten. Med andre ord: Alt man drømmer om hele vinteren.