Denne turen er fra tampen av forrige sesong, men noe innlegg på bloggen så aldri dagens lys grunnet diverse utfordringer knyttet til hverdagens manglende evne til å være solidarisk. Før nå.
10.09.21
Svartoren er i grunnen et veldig kult og annerledes vann. Det er et par kilometer langt, det er smalt og det minner veldig mye om en sakteflytende elv. Det er ikke det enkleste når det kommer til fluefiske, men det finnes muligheter. Spesielt om du er god på såkalte speykast, eller «rullekast», hvor man ikke er så avhengig av ledig plass i baksvingen. Jeg har vært her ved et par anledninger tidligere, men har hverken gått særlig langt innover langs vannet eller hatt med fluestanga.
Det blir ikke stort mer lavterskel enn Svartoren i Oslomarka. Det kan ikke være mer enn toppen 40 meter fra parkeringen før du ser vannet, og du kan følge stien som går parallelt med vannet helt til enden. Det er lagt opp til en fin tur, med en trekkflåte i enden som gjør at man kan krysse vannet og ta hjemturen på motsatt side. I tillegg er det flust med teltplasser langs kanten. Med andre ord; et veldig familievennlig vann med nok av muligheter og plass til aktiviteter. Det er en helt særegen innsjø.
Fluefisket er som sagt vanskeligere her enn mange andre steder. Trærne som strekker seg utover vannet gjør det ofte umulig å kaste sidelengs, og ethvert rullekast må gjøres riktig første gang for ikke å skremme vekk vakende fisk, ettersom det er så kort avstand til andre siden.
Etter omlag tyve minutter får jeg øye på en lovende odde langs «elva». En kort tur ned fra stien er alt som skal til før jeg befinner meg på et fint sted med gode muligheter.
Et skolebrød, noen kaffekopper og en pipe senere finner jeg det for godt å åpne stangtuben. Jeg setter på en Palmermygg før jeg erklærerer meg selv for et geni å være, for å ha tatt turen ut i marka.
En hendelsesfattig time senere dukker det opp to karer på vannet. Han ene på et SUP-brett og han andre i packraft. Jeg hører de komme fem minutter før de viser seg. Vannet bærer lyden godt. De har en kompis som er blitt dumpa av samboeren, men som tydeligvis fant det helt uproblematisk og har startet et nytt og bedre liv. Bra for han.
Men ørreten vil ikke bite. Jeg forsøker å forsiktig gi flua litt liv på vannet hver gang den nærmer seg land, men fisken lar seg ikke lure. Jeg går over til CDC-mygg. Og maur. Og stankelbein. Men nope. Nada. De vaker av og til, men aldri rundt flua mi. Frustrasjonen melder seg, men så husker jeg å slappe av. Lyden, lukten og den følgende mentale roen fra å være ute i skogen er mat for sjela.
Hit kommer jeg tilbake. Det er så lett tilgjengelig at jeg kan ikke la være. Svartoren er som en slags hurtigløsning på abstinensene, så det er ikke rart det er populært. For ikke å snakke om at det er det perfekte vannet for bruk av packraften, med sitt stort sett lite vindutsatte og smale landskap.