Skålsjøen

20.04.20 – 25.04.20

Ny tur!

Jaddaserru! Fem dager i marka er planen. Jeg skal gjøre mitt beste for å få med meg eventuelle klekkinger av Marginataen, og det i et vann hvor jeg merkelig nok ikke har vært før. Jeg skal til Skålsjøen. Skålsjøen har stått på listen i en årrekke, men hver eneste planlagte tur har kollidert med asosiale værforhold eller livet generelt. Jeg vet jo innerst inne at sjansen for at det klekker døgnfluer allerede nå er veldig liten, men selv om jeg er en tålmodig fyr så synes jeg det er på tide. La oss håpe det ikke bare er en drøm.

Jeg er gift med verdens mest forståelsesfulle og sympatiske kvinne, så noen dispensasjon er uproblematisk så lenge jeg kommer hjem igjen. Jeg skal gå inn fra Bysetermåsan, forbi Steinsjøen og videre opp Milorgløypa, før jeg beveger meg østover langs vannet. Det skal visstnok være en fin teltplass på en av ”øyene” ute i vannet. Jeg håper myra holder. Jeg tenker å gi vannet en real mulighet til å innfri, men jeg regner med at jeg tar en tur bort til Svartkulp også. Skålsjøen bør by på størst fisk, men det er nå engang sånn at turen som en helhet er like viktig, og Svartkulp har også stått på lista en stund.

Ifølge fiskekartboka til OFA er Skålsjøen kjent for ørret i fin kondisjon med rød til lys rød kjøttfarge, og selv om det er vanlig med ørret på 500 gram så finnes det langt større. Mellom linjene finnes det kilosfisk, med andre ord. Det er iallfall sånn jeg tolker det.

Proviant i form av kaffe, egg, bacon, biff, pipetobakk og noen kalde pils, vil supplere min planlagte diett av ørret. Jeg har med vilje ikke pakket nok mat til å klare meg uten fangst, så dette kan bli litt spennende. Jeg gleder meg noe helt sykt. La morgendagen komme!

DAG 1

Etter gode råd fra min kone ble det innkjøp av noen ytterligere grillpølser m/tilbehør på veien. Jeg må innrømme at det var en viss nervøsitet i bilen på veien innover. Sekken var tung, dvs. 32 kg, i tillegg til to bæreposer halvfulle med mat og et speilreflekskamera rundt halsen, så det var ingen tvil om at det ville bli et slit innover. I tillegg må jeg gå i vadebuksene, ettersom det ikke er ikke plass i sekken. En manns kropp bærer tross alt preg av en vinter med mange kvelder fordypet i COD: Warzone på Playstation, med like fysne og tørste kompiser på øret. Sånt setter aerodynamiske spor av typen som begrenser mobiliteten.

Så la meg kort oppsummere gårsdagens lange ferd, her jeg nå ligger i gapahuken.

Det er en grunn til at det heter ”Milorgløypa”. Det er fordi at det har i hele verdens historie aldri eksistert en tysker dum nok i huet til å gå den. Det var milevis forbi jævlig. Den starter med 50 meter myr. Om ikke lenge sto jeg fast til over begge knærne uten å få en eneste centimeter godvilje av myra. Ferden fra Steinsjøen hadde knapt startet og jeg sto fullstendig bom fast, lastet som et pakkesel. Og hva gjør man da? Jo, da finner man frem den ene pilsen fra posen som det ikke var plass til i sekken, åpner den og tar en stooor slurk. Det var krisehåndtering av rang. Plutselig kunne situasjonen vært verre likevel. Tanken på hvor sliten jeg var og hvor langt det var igjen til camp fikk meg til å le høyt mellom hver slurk. Men allerede der, i myra, var jeg helt kake.

Jeg var en millimeter unna beslutningen om å snu før myra forvandlet seg til en sti, hvilket var særdeles velkomment. Det var et høyt lettelsens sukk å høre i skogen. Så fort jeg hadde fått igjen pusten så var det kos å være på tur igjen. Idyll og lyse fremtidsutsikter i alle porer.

…i kanskje ti minutter. Så kom 700 millioner tonn med kampestein i alle fasonger og størrelser, pekende i alle retninger. Det var VM-løypa i ankelvrikking og knevridning, og med tung sekk så er det bare én ting som funker; tid. Tiden er det eneste middelet mot en såpass sliten kropp når man er nødt til å være så til de grader forsiktig. Det funker tross alt dårlig å gå med 30+kg sekk og forstuede ankler.

Etter hundrevis av meter med angst kom klatringen. Av med sekk, på med sekk. Skli litt her. Skli litt der. Løfte og dytte sekk. Klatre. Dra. Rolige, overveide skritt langs en ekstremt trang sti. Hvis man kan kalle en knivegg for en sti. Hele tiden oppmerksom på at den tunge sekken kunne sende meg flere meter ned fjellet hvis jeg kom litt ut av balanse kunne jeg ikke annet enn å ta mange pauser. Hvert trinn måtte plasseres på samme linje som det forrige, ettersom det ikke var plass til å sette ned begge føttene ved siden av hverandre. Deretter litt dyp vading i vannet langs fjellveggen, hvilket var en del av ”løypa”. Hele tiden mens jeg så for meg kveldens feiring av gullmedaljen i kjøtthue.

Normalt ville jeg revurdert underveis. Det er ikke verdt å ta sjanser når man er alene på tur, og spesielt ikke når du er så langt unna både mobildekning og intelligent liv. Derimot, når du har slitt i halvannen time siden Steinsjøen, så vet du hva som venter dersom du snur og går tilbake. Og når det ikke er trygt, så sliten som du er, så er det ikke andre alternativer enn å sette opp camp eller fortsette videre. Med null mulighet for å sette opp noe som i det hele tatt lignet en camp i det bratte landskapet, så gjensto det bare å fortsette, ta seg god tid og bite i seg melkesyra.

Det positive kom da jeg tok en av mine mange pauser langs vannet. Jeg satt og heiv etter pusten da det dukket opp et vak foran meg. Pussig hvordan alt kjipt kan bli glemt så fort. Dette var bra. Pluss at ca. hundre meter til høyre for meg lå det som så ut som muligheten til å komme meg ut på øyene i vannet. Selv om jeg visste at det siste lille stykket ville ta lang, lang tid og en haug med slit, så kunne jeg iallfall se en slutt. Enden var nær.

Jeg var fullstendig tom for all energi og sammenhengende tanker da jeg gikk i land på den første øya. Jeg har da vært på tur i ca. 5 timer. En kald pils senere var likevel motet tilbake, og jeg fant en liten lomme med mobildekning ved en bålplass. En kompis, Jon, hadde nevnt at han kanskje kom en tur innom en av dagene, så jeg ringte han for å advare mot den ruten jeg tok. Tilfeldigvis, og mot alle odds, var Jon akkurat da i en egen lomme ved Steinsjøen. Han lo godt. Med god grunn. Før han gikk rundt, via Liseterputten.

Jeg satte opp camp som en zombie på valium og la meg i hengekøya med en ny, kald pils. Dette var et lite inngrep i pils-kvoten for turen, men det kunne jeg umulig gitt mer blaffen i. Etter en times tid dukket Jon opp med sekken full av pils (like a boss!), og kvelden forgikk uten hverken drama eller flere bevegelser enn strengt nødvendig. Det ble hjemmelaget sjokoladekake til middag, som min fantastiske bedre halvdel hadde lurt med i provianten. Takk og lov for jentene mine.

Dag 2

Det verker i hele kroppen. Sov dårlig i natt. Dette er simpelthen fordi jeg var så sliten da jeg la meg at jeg ikke orket å rulle ut liggeunderlaget som jeg vanligvis legger under det oppblåsbare. Saken er den at det oppblåsbare underlaget jeg har med meg ikke er isolert i bunnen, slik som et annet jeg har. Noen ganger blir man et offer for sin egen latskap og manglende evne til å tenke fremover.

Jon er av den typen med energi. Såpass med energi at han drar avgårde igjen før jeg er ferdig med morgenkaffen. Det var et uventet og mildt sagt hyggelig besøk, og nå venter stillheten og ens egne tanker.

Vinden lager krusninger på vannet, bortsett fra helt på andre siden hvor det dukker opp ett og annet sjeldent vak. Men det er helt greit, for hver eneste bevegelse gir melkesyre og hengekøya er min beste venn i dag, sammen med kaffekjelen og P6 Rock på DAB-radioen. Timene går. Jeg skrur av radioen for å lytte til skogen og faller nesten i søvn.

Plutselig står det en fluefisker i leiren min. Hyggelig fyr, litt eldre enn meg. La oss kalle ham Georg. Vi slår av en liten prat, som man jo gjør. Da er det at han spør om ikke det er litt tidlig for døgnfluer ennå.. Jeg vet jo at han har rett så fort ordene når ørene mine, og kan ikke annet enn å nikke med hodet og si oppgitt at «jo, det er jo egentlig det». Jeg forsøker å late som om jeg er en realist overfor Georg, men på innsiden av hodet mitt dukker det opp et bilde av en hulkende, ellers dagdrømmende nisse i fosterstilling. Det var en naiv drøm uten røtter i virkeligheten, og som nå er stein dau. Det er når vi er minst rasjonelle at vi er mest sårbare.

Han rusler videre til en liten vik bak meg. Jeg beveger meg ut på myra ved 18-tiden. Ikke fordi det vaker, men fordi jeg er nødt til å få fisket litt. Det er litt uvant å kaste med den nye stanga, og jeg undrer meg om ikke et snøre i klasse 5 vil funke bedre. Uansett, først må jeg gi det hele litt tid. Det er nok bare en vanesak.

Georg dukker opp igjen, på myra bak meg. Han forteller om en 400-grammer han fikk for en god halvtime siden i den andre vika, og det viser seg at en Black Gnat i str. 16 er tingen. Hvilket jeg ikke har i flueboksen, men som han sverger til. Om ingen annen fangst så har jeg iallfall en ny plan for bindestikka så fort jeg er hjemme igjen.

Jeg forlater vannkanten og myra for å tøyle sulten jeg har kjent på den siste timen.

Etter måltidet inntas hengekøya, hvor jeg blir resten av kvelden i påvente av tegn til liv på vannet. Hvilket ikke skjer. Frustrerende labert, men jeg klarer meg greit likeså.

Dag 3

Nok en natt med lite søvn. Ikke fordi jeg ikke benyttet meg av begge liggeunderlagene, men fordi det har lekket luft fra det øverste. Hvilket jeg først legger merke til på vei ut av gapahuken for å lage kaffe sånn rundt kl. 10.

Er det mulig å være så trøtt at du ikke forstår hvorfor?

Som påskjønnelse for mitt tankeløse hode hengir jeg kroppen min til hengekøya de neste tre timene, med kaffekjelen ved min side. Fortsatt støl i legger og lår bestemmer jeg meg for å ha biff til frokost. Om ikke annet, så for å piffe opp morgenen litt. En helt genial beslutning, om jeg får si det selv.

Fisket derimot, meh. Ikke spesielt oppløftende ennå. Akkurat for mye vind og null aktivitet i de korte, rolige intervallene. Får stadig besøk av to ender som liker seg rundt leiren.

Vinden og lyden fra de svaiende trærne dysser meg ned i søvn. Sola varmer godt i ansiktet. Etter en liten stund hører jeg andre lyder. Så dukker det opp to karer. Hyggelige de også, som de fleste som bruker marka. Faktisk var de hakket mer positive enn folk flest, og stappfulle av entusiasme. De har tenkt seg over til den neste øya, og lurer på om det er trygt på myra. Jeg sier som sant er at jeg ikke har den minste anelse, hvorpå de tenker fremoverlent og går for gull. Til min store underholdning. Jeg spurte altså om det var greit at jeg tok noen bilder av eskapaden deres, hvilket var null stress og tommel opp.

Det fortsetter å blåse, så jeg setter på en ny kanne med kaffe og slapper av i sola med vekselsvis lyden av skogen og tidenes rockeklassikere fra radioen. Sånn går timene frem til rundt kl.19, da det dukker opp et par vak i kasteavstand fra myra. Det er mygg i lufta, så jeg fester en Griffith’s Gnat på fortommen. Vel fremme ved vannkanten later det til å stoppe. Det begynner derimot å vake steady lenger bort, ved odden på motsatt side, men til min store frustrasjon er det helt umulig å kaste 60 meter.

På den annen side er det jo ren balsam for sjela bare å betrakte flua på vannoverflaten. Ved et par anledninger vaker det 10-15 meter til siden for flua mi, men til tross for spenningen er det lite interesse å spore opp for flua mi. Litt misfornøyd med fortommen min og dens fraværende evne til å strekke seg godt ut, setter jeg på en mikroring på 5X fortommen, og skjøter på en meter/halvannen med 6X. Myggfisket er jo tross alt litt kilent.

Det gjorde på ingen måte susen, men det er en dag i morgen. Forhåpentligvis med mindre vind og mer aktivitet på vannet. Det skal dog sies at det er helt latterlig deilig å være ute. Jeg har frisk luft. Jeg har mat og drikke. Jeg har en hengekøye å slappe av i og en relativt varm sovepose. Og ikke minst, jeg har ingen andre steder jeg er forventet å skulle være.

Dag 4

Våkner gradvis av lyden fra hundre tusen fugler som erter hverandre på tvers av vannet. Har sovet godt, for en gangs skyld.

Det er fullstendig dødt på vannet. Det vil si, null vak og akkurat litt for mye vind til å slenge 4-stanga uansett. Mitt naive bilde av en ventende vakfest har utvilsomt kollidert med den følelsesløse realiteten. Etter 4 døgn er jeg tvunget til å innse det. Virkeligheten er ofte litt fjern for meg når det ennå finnes håp.

MEN, jeg har kaffe og en god bok. I tillegg til fuglekvitringen og de andre lydene fra skogen. Man får det ikke travelt av sånt.

Det åpner seg noen muligheter til å fiske av og til, hvor vinden løyer og det dukker opp et par raske vak, og da er jeg kjapt på plass. Derimot tar det ikke mer enn noen få minutter før vinden kommer tilbake. Etter et tålmodighetsprøvende forsøk på å vente ut vinden snur jeg meg mot andre siden av myra, for å prøve der.

Selv om gjess er de mest positive dyrene i jungelen, så kødder man ikke med et vingespenn på 1 meter +.. Den er mer tålmodig enn meg, så jeg bestemmer meg for å gå tilbake til hengekøya og kapitulere.

Jeg rekker akkurat å legge middagsplaner da tre kjappe vak nedenfor meg igjen vitner om liv laga, og middagsplanene utgår glatt. Plutselig tennes det et håp om ørret til middag. Jeg smyger meg ned på myra og legger flua ut i området der det vaket og blir sittende. Jeg har trua.

En halv time med spente skuldre dør ut i håpløshet. Oppgitt og lettere demotivert bestemmer jeg meg for å ta den sjokoladeplata som min bedre halvdel sendte med meg til middag. Sjokolade med ostekake-smak. Moralen er snart på topp igjen.

Liggende i soveposen på kvelden merker jeg at det blir litt rart å dra herfra i morgen. Jeg har akklimatisert meg. Dette er en veldig fin plass og absolutt å anbefale for de som ennå ikke har vært her. Det ville vært veldig enkelt å bli lenger om det ikke var for at jeg savner jentene mine. Planlegging av ny tur er allerede i gang, så jeg kan ikke klage. Apropos hjemturen så er én ting helt sikkert: Det blir ikke noen milorgløype hjem. Det blir å gå rundt, via Liseterputten og Grastjern.

Dag 5

Står opp og får smertelig bekreftet at fiskeforholdene ikke er blitt noe bedre. Er det mulig? Etter en kanne med kaffe begynner pakkingen i rolig tempo, og i løpet av en times tid er jeg klar for hjemturen. Den begynner der turen inn til vannet endte, før den rødmerkede stien snart dukker opp. Denne stien er en drøm. Det var nok her tyskerne gikk når de skulle til Skålsjøen og være ariske.

Skålsjøen er absolutt verdt flere besøk. Jeg kommer ikke på noen god grunn til å ikke dra hit oftere, nå som Milorgløypa er mentalt minelagt. Lurer litt på hvor lang tid jeg vil bruke på sykkel ned fra Losby, så er ikke umulig at det må undersøkes i løpet av sesongen.