10.04.2020
La sesongen begynne!
Dette har vært en veldig spesiell vinter. Normalt forbinder jeg en norsk vinter med kølapp-system i skisporet og krampefylte hyttefelt på Facebook, og hvert år stiller jeg meg selv det samme spørsmålet; hvorfor kunne jeg ikke vokst opp på New Zealand, med fluestanga i den ene hånda og en grillklype i den andre? En kamerat av meg kom med et humoristisk poeng en gang, om at det å gå langrenn er som å sykle i Tour de France; fullstendig poengløst med mindre du er dopa. Ikke særlig politisk korrekt kanskje, men ikke helt feil heller. Uansett, nok om vinteren, endelig er våren og fiskesesongen her, og det skal bli så uendelig deilig med en mental oppladning av batteriene.
Jeg skal endelig ut av huset for noe annet enn å skaffe proviant. Jeg skal kle meg i de mest komfortable klærne, koke kaffe ved vannkanten og speide etter vakende ørret. Jeg skal bedømme størrelsen på den vakende fisken med iver og boblende forventning. Jeg skal se flua mi på vannet. Kjenne på nervene. Vente på øyeblikket. Fokusere på å beherske tilslaget. Puste. Bare puste. Sakte og rolig. Null støy, kun lyder fra skogens mangfold av dyreliv som endelig kan strekke seg mot sola igjen, etter en evighet i mørket.
Jeg har fjorårets sesong friskt i minnet ennå, og den har hatt god tid til å bygge opp et betydelig press mot frontlappen. Jeg var på rekordmange fisketurer i marka, i tillegg til en årlig tur til den faste elva lenger nord, og har aldri fått så mye fisk som i fjor. Det ble ingen ordentlig store å snakke om, hvilket var det eneste som manglet, men det akter jeg å gjøre noe med i år.
Vi, altså min fiskekompis og barndomskamerat Robert, AKA Tintin og jeg, er altfor tidlig ute hvert år. Vi bommer på isgangen med minst et par uker. Vi klarer ikke vente. Det er faktisk helt umulig. Men i år er det derimot annerledes. Vi har tatt del i dugnaden og holdt oss innendørs etter beste evne, hvor vi har sett vannene bli isfrie på Facebook. Så nå vet vi at Forfoten i Østmarka er isfri allerede før avreise. Det er første gang dette har skjedd, og det gjør ikke forventningene mindre, for å si det mildt.
Forfoten er et perfekt vann for oss nå. Det er aldri særlig trafikk inn dit, det er mye fin pannefisk å hente, og det er akkurat langt nok til at vi får ut noen dråper overvintring m/øl & chips på sofaen. Vi har ventet så sykt lenge, hatt utallige telefonsamtaler og delt så mye frustrasjon og forventinger at det er helt surrealistisk at sesongen endelig er her.
Vel hjemme igjen:
Så jo da. Folk da. Overalt. I haugevis. Hvor naive er vi, egentlig? Men, men. Det er jo hyggelig at flere folk oppdager marka, så man skal jo ikke klage. Dessuten var det bare blide mennesker vi traff på, og alle med respekt for avstand. Jeg bet meg spesielt merke i den første fyren vi traff på stien et godt stykke inn i skogen. Ut fra størrelsen på sekken hans fastslo jeg raskt at han hadde overnattet, og spurte derfor om det hadde blitt noe fisk. Han svarte at han ikke hadde fiska, fordi han ”skulle bare slappe av”. Som om det er slitsomt å fiske.. Bra mann.
På vei inn møtte vi ytterligere minst 20 mennesker, hvilket for Forfoten å regne er helt sinnssykt. Vel fremme ved den tradisjonelle odden var det et kjærestepar som hadde slått opp telt der vi pleier å sitte og speide. Jeg begynte å tvile på om det i det hele tatt var plass til oss ved vannet, det var folk overalt, men det viste seg raskt å være uproblematisk. Jeg spurte om det var greit at vi slo oss ned et par titalls meter lenger til høyre, borte ved vannkanten, og han var såpass hyggelig og rimelig at det var null stress. Både stemmen og dialekten hans var identisk med ”Kark” i ”Vikingana”, så det måtte jo gå bra.
Gud bedre hvor deilig det er å se isfritt vann igjen..
Som bildene viser så var det litt krusninger på vannet, fra en svak og kald bris. Vi setter oss forventningsfulle ned og tar dype åndedrag. Det begynner alltid med venting. Null tegn til vak. Diskusjonen går litt frem og tilbake, før jeg kommer frem til at jeg uansett er nødt til å få testet den nye #4-stanga mi. Mitt nye familiemedlem er en Eikre-fly Aquila stang med en Guideline Halo snelle og et #4 Eikre-fly Evolo snøre. Jeg bestemmer meg for å sette på en nymfe. Desperate tider osv.. Litt leit at det første kastet med den nye stanga skal være med en nymfe i enden, men ikke så plagsomt at det stopper meg.
I det samme øyeblikket som jeg legger tilbake kameraet hører jeg et solid vak ca. 30 meter til venstre for meg. Bølgene er store. Entusiasmen fra sesongens første vak er på grensen til bibelsk. Blir ikke noe nymfefiske her, nei. Bare å bytte til en Griffith’s Gnat først som sist.
Og hva følger så? Jo selvfølgelig, noe enhver fluefisker er kjent med: Mer vind og venting.. Om det ikke var så tørt i marka så ville vi normalt fyrt opp et lite kaffebål, men primus funker helt fint.
Kokekaffe er stort sett alltid prikken over i-en i enhver situasjon, uansett når den inntas. I dag er det dog hakket over alminnelig stas, her vi sitter ved vannkanten på årets første fisketur, med fluestanga i standby og prater om temaer som denne sesongens fremtidige fisketurer, nytt og nødvendig utstyr, nye mønstre i fluebindingen og hvorfor Robert er så håpløs i FIFA.
Rundt 17-tiden blir forholdene bedre da vinden stilner. Det flyr et par mygg rundt meg da jeg kaster ut, men det er ikke ett eneste vak å oppdrive de neste to timene. Håpet er der, som alltid, men det begynner å gå opp for oss at denne turen tydeligvis handlet mer om å komme seg ut, se isfritt vann og få tatt noen kast med stanga. Hvilket faktisk er nok til å gjøre oss begge fornøyde. Vi vet jo at i løpet av kort tid så er marginataen her.
Jeg må stoppe opp flere ganger på turen hjem, bare for å kjenne på det å være inne i marka igjen. Det er så ubeskrivelig deilig. Jeg kunne umulig vært mer klar for denne sesongen her.