03.08.20 – 04.08.20
I løpet av natten har jeg funnet ut at jeg har noe uoppgjort med Kløftetjern. Jeg fikk jo ikke fisk sist gang jeg var der. Ikke der heller, burde jeg vel si.. Så dette må selvsagt ut av systemet. Værmeldingen lover gode forhold fra i ettermiddag og frem til i morgen kveld. Jeg har trua. Ergo drar jeg snart. Nå, faktisk. Så fort jeg er ferdig med denne innledningen. Der. Ferdig.
Dag 1.
Det er varmt. Det er svett. Hvordan har det seg at alle utenom meg drar på tur med liten sekk? Jeg forstår ikke helt hvordan det går an? Har de ikke stæsj? Jeg trenger jo alt jeg har stappet ned i min 95 liters sekk. Riktignok har jeg et telt som kostet 200 kr på netthandelen i sin tid, som selvsagt veier litt mer enn ett til mange tusen, men likevel? En kjapp tur som dette, så fylles sekken likevel.
Jeg har gått denne turen sikkert 15 ganger de siste 4-5 årene. Det var her jeg fikk min første ørret på over 200 gram. På tørrflue. Den gang var det en stor begivenhet, og derfor har nok tjernet også en litt spesiell plass i den sentimentale frontlappen. Det går aldri en sesong uten et par besøk. Dessuten har jeg de siste årene ikke hatt for vane å dra tomhendt hjem, så selvtilliten er tilstede.
Det ligger en del buskas rundt på området. Det kan se ut til at noen har forsøkt å finne ved, uten helt oversikt over hva som faktisk brenner.
Jeg gjør som jeg alltid gjør når jeg kommer frem og fisker opp noe kald drikke fra sekken mens jeg ser og lytter etter vak. Etter en død halvtime rigger jeg hengekøya og slapper av litt. Vi snakker akklimatisering. En times tid senere setter jeg opp resten av leiren, og rigger stanga med en maurflue. Men fortsatt; ingen insekter og ingen vak.
Det setter derimot ingen stopper for fiskingen, og jeg går opp på nordenden av halvøya. Det er her jeg har fått mest fisk, og det er her man har best oversikt over begge sidene av halvøya. Flua får ligge i fred i lang tid, og uten en eneste krusning på vannet eller ett eneste vak finner jeg det for godt å gå tilbake til leiren, og heller undersøke mulighetene for ved til et kveldsbål.
Alt er vått. Det har tross alt regnet i nesten en uke, så det blir med noe av det som ligger igjen fra forrige besøkende. Sag og øks er et must på tur, og etter en liten stund har jeg nok til et bål. Timingen kunne ikke vært bedre, da det plutselig begynner å dukke opp en god del mygg og knott.
Jeg har fullstendig dilla på tennstål. Jeg starter faktisk ikke bål uten tennstål, det strider mot de utallige bushcraft videoene jeg har sett på YouTube. Det er noe som fascinerer meg med det å bygge opp et bål fra bunnen av, det gir litt ekstra kos på et vis. Men denne gangen viser det seg å bli litt trøblete. Jeg har ikke tilgang på noe tørr bjørkenever, bare noe tyrived jeg høstet sammen med min datter etter en storm i vinter, i nærområdet hvor vi bor. Men det vil heller ikke helt ta av, så jeg er nødt til å benytte meg av en bomullsdott jeg har som nødløsning, stappet inn i håndtaket på tennstålet. Bomull tar fyr umiddelbart, og bitene av tyrived og en haug kvister på toppen av hverandre er snart ikke vonde å be. Nå kan kvelden komme. Den nye bålplassen er virkelig fin. Det er fortsatt ingen vak å snakke om, så jeg finner frem jakka mi og radioen. Og sånn går kvelden. Uten den hersens knotten som var i anmarsj.
DAG 2.
Shit. Jeg har sovet i 12 timer. Det var et par anledninger hvor jeg kontemplerte å faktisk få huet ut av rumpa og komme meg opp, men så kom det noen regndråper på teltduken, så det gikk rett ut vinduet. Endelig oppe og med en kanne kaffe innabords er det tid for litt frokost.
Det er fullstendig dødt på vannet. Veldig merkelig, synes jeg. Etter et par timer hvor jeg forteller meg selv hvor latterlig tålmodig jeg er, så får jeg nok. Jeg setter på en hjemmelaget variant, en slags krysning mellom en russeflue og en Daddy Longlegs(se under Daddy Redlegs i fluearkivet), og tenker at om den funker så skal jeg jammen lage flere.
Det tar ti minutter. Jeg tenker selvsagt på kampen mot Barcelona i 2005 akkurat da, så jeg skvetter til. Den er på i to sekunder før den slipper. Ikke noen sværing, men adrenalinet er tilbake. Det går ikke mer enn ti minutter før det kommer en hoggorm svømmende mot meg. Har ikke særlig peiling på ormer, men den hadde litt tigerstriper, så jeg antar at den ikke er særlig sosialt anlagt. Den går i land fem meter til venstre for meg, så jeg ser mitt snitt til å komme meg opp til leiren igjen, i høyden. Jeg er ikke spesielt redd for slanger her i Norge, men føler ikke for å stifte noen nye bekjentskap på den fronten heller.
Klokken er seks, og så fort jeg tenker at yr sa det skulle begynne å blåse rundt nå, så gjør det nettopp det. Det må jeg si.
At jeg må dra herfra med uforrettet sak nok en gang kommer litt overraskende på meg, faktisk. Dette er ikke greit. Det er teit.
På den annen side; jeg er uthvilt, mett og fornøyd. Og jeg kommer tilbake. Kan ikke ha en sesong uten å få fisk på Kløftetjern.