Tømmerholtjern

07.05.21

Etter en ukes klaging til værgudene er jeg endelig blitt hørt. De siste dagene har derimot gitt meg tid til ettertanke. En ting som er kjekt med denne bloggen er at den på en måte legger press på meg til å finne nye, spennende vann, for på den måten å gjøre det mer interessant for både deg og meg. Eneste problemet er at jeg har stort sett brukt det jeg kaller ”skyvemetoden” når jeg tidligere har valgt fiskevann. Det er litt som når jeg legger ting på loftet. Jeg går opp stigen, setter fra meg esken og skyver den og alt som er bak lenger innover. Det finnes kanskje terapi for sånt; å skape fremtidige problemer for seg selv gjennom egen latskap? Det jeg mener med det er at for å utforske nye vann så er jeg nå nødt til å stadig gå lenger. Hvilket er litt problematisk med mine usedvanlig lunefulle gnagsår.

Likevel, alt håp er ikke ute. Jeg har nemlig spart en portal inn i marka, et utgangspunkt som gir enkel tilgang til noen tilsynelatende fine vann. Sandbakken. Gudskjelov for Sandbakken. I dag står det første vannet i inngangen til marka for døra. Jeg skal tilbringe dagen ved Tømmerholtjern. Med kaffe, lunsj og ørret visstnok opp mot halvkiloen, så skal jeg slappe av og kose meg. Det er ikke lenger enn en kilometer unna parkeringsplassen, så dette blir grei skuring.

Hjemme igjen.

Note to self: Lite vits å ta med kart hvis du ikke ser på det.

Jeg tok jo en titt på kartet før jeg dro, og registrerte at det eneste jeg trengte å gjøre var å følge en blå rute fra Sandbakken. Så det var nettopp det jeg gjorde, selvsagt. Jeg gikk etter de blå merkene på trærne. I helt feil retning. En tur på ca. 20 min. fra Sandbakken og inn til vannet tok én time og 20 minutter. Det er nemlig to blå ruter. Jadda.. Planen var jo å spare hælene mine litt, men jeg var så fornøyd med å være på vei til et nytt vann at jeg glemte å tenke. Jeg har en tendens til å rusle rundt i min egen boble. Litt som i ungdommen, da jeg gikk meg vill på ski i fjellet. Det var ikke før walkmanen gikk tom for strøm at jeg spurte meg selv om hvor jeg var.

Det er uansett helt latterlig deilig å være ute i skogen igjen. Fiskeforholdene virker å være veldig bra for en gangs skyld, med lite vind og sola som titter frem fra bak tretoppene av og til.

Det er en kort og fin tur til Tømmerholtjern fra Sandbakken, og idyllen åpenbarer seg da jeg kommer frem. Vannet er mindre enn jeg hadde sett for meg, men det bidrar på et vis bare til sjarmen. Det er en del teltplasser spredt rundt vannet, hvilket vitner om at dette er et populært reisemål. Ikke så rart. Her er det fint. Jeg treffer nesten umiddelbart på en stor og fin teltplass, hvor jeg slår meg ned for dagen.

Med kaffen snart klar og sola i ansiktet er det nesten for mye av det gode med all fisken som vaker rundt meg. For en herlig dag! I ro og mak setter jeg på en maurflue, impregnerer den med Dry-dip, smører fortommen inn med «mud» og finner frem en kvikklunsj til kaffen. Jeg blir sittende i litt over en time, bare for å nyte roen. Jeg sitter i grunnen helt tankeløst og bare smiler. Bortsett fra lyden av fuglene rundt vannet og noen raske vak fra ørreten er det helt stille. For første gang denne sesongen får jeg fornemmelsen om at forholdene endelig er optimale. Kanskje det til og med vil dukke opp noen døgnfluer på vannet, om jeg er så heldig.

Jeg lister meg forsiktig ut på den lille myra for ikke å skremme den sky fisken med bølger fra land, kaster ut og setter meg ned. Jeg er så sikker på å få fisk at jeg tar seieren på forskudd. Det skal smake med en superfersk ørret-lunsj.

Etter en times tid med høye skuldre tar jeg meg en hvil og bytter flue. Et lite vindpust fører nyklekkede fjærmygg forbi meg på vannet. Tid for en CDC-mygg. Det dukker opp en kompisgjeng på andre siden av vannet, ca. 30 meter unna, som virker å ha forsikret seg godt mot dehydrering. God stemning. Jeg beveger meg litt lenger nordover langs vannet, til en myr jeg synes ser bra ut å fiske fra.

Her vaker det. Ganske mye, faktisk. Nervene drar i smilebåndet så fort jeg skjønner at myra er trygg. Nå er det duket for sesongens første på tørt.. Endelig!

To-tre minutter passerer sakte forbi, før flua mi forsvinner i et hissig vak og jeg drar til som om jeg skulle fått elektrisk sjokk. Flua ender opp en meter foran meg. Jeg kaster raskt ut igjen, og flua lander akkurat der fisken tok. Jeg venter. Banner litt i det stille. Himler med øynene til meg selv før jeg innser at det var første og kanskje eneste sjansen jeg får i dag. Blåst på grunn av høye skuldre. Jeg er midt i en setning oppe i hodet mitt da det skjer igjen. Flua forsvinner i vaket, jeg røsker til og nok et nederlag er raskt et faktum.

Her må det pustes. Her må det roes ned. Er det mulig? Jeg vet jo så godt at jeg må ta meg tid til å takke for maten for å kunne fange den. Hvorfor drar jeg til som om livet mitt avhenger av det? Jeg river jo flua ut av munnen på fisken, så rask som jeg er i tilslaget. Fluefiske er 90% frustrasjon og 10% med 100% glede.

Etter et par timer rumler magen så høyt at den har potensiale til å skremme fisken ytterligere.

Det dukker opp en hyggelig familie som slår seg ned på teltplassen der jeg har parkert sekken. Faren spør høflig om det er greit at de slår opp telt, hvilket selvfølgelig er null stress. Men det er hyggelig å bli spurt.

Jeg beveger meg tilbake mot den andre enden av vannet så fort lydbildet fra magen ikke lenger hisser til krig. Hyppigheten på vakene har avtatt kraftig men de forekommer. Det finnes håp. I halvannen times tid. Så blåser det opp litt. Nok til at fisket er fåfengt. Jeg trekker meg tilbake og venter. Området rundt vannet begynner å fylles av turfolk med og uten hengekøye. En rask titt på klokka og jeg finner det for godt å snu nesa hjemover. Nok en gang med vemod og lengsel, men likevel føles det som om jeg har oppnådd noe i dag. Jeg har utnyttet dagen godt. Det er deilig i marka med våren i anmarsj.

Det er spådd regnvær hele neste uke. Asosialt og usolidarisk fra naturens side, spør du meg. Det ville vært typisk om det blir knall forhold på lørdag. Da skal nemlig laget mitt vinne FA-cupen, og jeg vil ha fokus på helt andre ting. Får håpe det snur før den tid. En ting er sikkert; det blir flere turer inn fra Sandbakken denne sesongen.