12.08.20
Begna
Jeg har hatt bursdag. I vårt hjem er det slikt som feires i dagevis. Familietid med jentene, morsomme gaver, kake, grilling og minst mulig pes. Det får meg likevel til å tenke på noe som mange blir stresset over, men kanskje av helt andre grunner. Jeg er nå blitt 44 år gammel. Dæven. Jeg vet jo at tid er den største luksusen et menneske kan ha, hvilket bringer meg til det faktum at årets fiskesesong snart er over. Planen var jo egentlig å skifte fokus til Nordmarka resten av sesongen, men i et klart øyeblikk, stående over to biffer på grillen, innser jeg at jeg har anledning til å dra til en elv jeg ikke har fisket i på en evighet. Jeg har ikke fisket der siden jeg fikk min første fluestang og vadebukser i en alder av 13, faktisk. Det var der jeg fikk min aller første ørret på flue, på en selvbundet Red Tag våtflue, inspirert av Pål Krogvold. Ørreten var ikke særlig større enn flua, men jeg husker det som om det var i går. Det var kjempestort.
Jeg bestemmer meg for å dra til Begna i Valdres. Jeg pleide å tilbringe tid hos mormoren min på Fagernes om sommeren da jeg var liten, så området er ikke helt ukjent for meg. Valdres er fantastisk fint. Begna er i grunnen ikke en elv jeg hører mye om, men jeg vet at det er fisk der, og etter noen søk på Google og en prat med min entusiastiske kone som støtter meg i alt jeg gjør, så er det altså hit jeg drar i dag. Jeg hiver alt stæsjet mitt i bilen og flyr snart avgårde mot en fiskesti jeg fant på nettet, ved Grimsrud Bru, litt før Bagn. I dag er det onsdag og hvis alt går som planlagt så er jeg tilbake på lørdag. Jeg vet ikke om noen teltplasser eller hva som venter meg av forhold, så dette blir spennende. Snakkas!
Dag 1
Bilturen oppover mot Bagn er litt preget av en smått nervøs uvisshet, men jeg er jo optimist av natur og bestemmer meg sånn cirka ved Hønefoss at jeg utvilsomt har tidenes fiske foran meg. Det er liksom bare nødt til å skje. Sånn er det bare. Det er karma, tenker jeg. Jeg har jo hatt flaks med veldig mye i livet, så noe annet vil være mot normalt.
Meh. Kanskje jeg ikke har så flaks som jeg håpet på likevel? Vannstanden er relativt hissig, og etterhvert som jeg utforsker en glorifisert ”fiskesti” nedover fra Grimsrud Bru, så blir det tydelig at denne planen kanskje ikke vil innfri til forventingene. Jeg benytter de neste to timene til å lete etter to ting: en plass å fiske fra og en plass hvor jeg kan slå opp teltet. Jeg trenger ikke mange kvadratmeterene. Jeg utforsker stikkveier og mulige fiskeplasser ved hjelp av Google maps, bilen og mine egne bein, og blir i grunnen bare mer og mer skuffet.
Njet. Nada. Det er helt håpløst. Elva er mørk og rask, og det er både for bratt og for dypt til å vade ut i den. Jeg har ikke sett ett eneste vak på over tre timer, det er ingen insekter i sikte, det er høy vannstand og det er et mildt sagt deprimerende utvalg av teltplasser. Altså null. Det er nesten litt krise. Jeg sover veldig dårlig i bilen og jeg ser ingen vits i å kaste ut en flue som vil være femti meter nedstrøms på fem sekunder. Denne elva er bare fiskbar med slukstang sånn som det er nå.
Da er det over til plan B. Jeg er jo ikke langt fra Hemsila, og selv om jeg ser for meg et evinnelig kølapp-system langs breddene, så begynner jeg å google. Prislappen på tre dagers fiske i Hemsila(1 600,-) er nok til at jeg høylytt forteller telefonen min hvor den kan stappe noe så prinsipielt vulgært, før jeg går videre til Holselva. Derfra meldes det om for høy vannstand, så jeg antar at Kvinda lider under de samme forholdene. (Uten at jeg egentlig har noe annet grunnlag for å si det enn at de to elvene er i nærheten av hverandre.) Ruggbøtta er så langt unna at jeg vil ikke være fremme før i morgen, så det utgår. Da er det at jeg setter meg ned, oppgitt og frustrert. Jeg har ikke pakket noen tursekk i bilen, så det funker dårlig å legge til fots for å finne et vann innover i skauen eller lenger oppe i fjellet. Urutinert. Jeg er ganske rådvill der jeg sitter. Hadde jeg hatt en hengekøye så kunne jeg i det minste funnet et sted å sove ute for kvelden, og sett om vannstanden kanskje er bedre i morgen.
Men, som om alle planetene i kosmos plutselig faller på plass og sikter seg inn på lille meg, der jeg sitter på en benk ved en bru og sukker oppgitt, så ringer telefonen fra lomma.
Det er en av mine aller næreste kamerater som trenger hjelp. Det er krisetilstander der også. Han har vært på butikken og ”kjøpt altfor mye øl”, og aner ikke hva han skal gjøre. (Dette skjer stadig vekk..) Den naive drømmen om dager med elvefiske synker som en gangster i sementsko, og erstattes med et mentalt bilde av en duggfrisk, kald pils i Odalen. Vi kan trøste hverandre, tenker jeg..
Et par dager senere er jeg hjemme igjen. Full av motivasjon og fremoverlent problemløsning nerder jeg ut på nettet før jeg bestiller meg en Lawson Blue Ridge hengekøye. Planen er å dra ut i marka så fort det tikker inn en hentemelding. Kan jo ikke holde på sånn som dette her. Sesongen er ferdig hvert øyeblikk. Jeg har det travelt. Sånn ordentlig skikkelig mye. Jeg er tross alt 44, med null tid å miste.
27.08.20 – 31.08.20
Langvann(ved Øyungen), Nordmarka.
Hengekøya er endelig ankommet. Det vil si, den kom for en ukes tid siden, men været har ikke vært å snakke til siden da. Jeg er heller ikke den eneste i husholdningen som har bursdag i august, og man forlater ikke huset i en sådan situasjon. Det har med andre ord drøyd litt siden siste fisketur hvor det faktisk ble noe fisking. I mellomtiden har jeg bestemt meg for å dra til Langvann i Nordmarka. Det sto mellom Langvann eller Knotthelvetevannet på ny, men jeg kom frem til at jeg er gira på litt nye erfaringer. Jeg var riktignok inne ved vannet for et par uker siden, sammen med en barndomskamerat, Jarle, som var keen på å prøve fluefiske, så jeg vet hvordan det er der. Vi gikk inn fra Skar og var der en halv dag.
Mine evner til å lære bort er såpass utilstrekkelige at Jarle skremte vettet av all fisk, fugl og planteliv med kastingen sin. Jeg fortalte ham at sånn er det for alle i begynnelsen. Det krever teknisk instruksjon og repetisjon over lenger tid enn et par timer. Skal man lære fluekasting samtidig som man fisker så vil dessuten mye av tiden gå til å sette på nye fluer. Det lønner seg å ta et kastekurs først som sist, før en rekker å opparbeide seg dårlige vaner som blir vonde å snu. Dersom jeg hadde tatt noen timer hos en golf-pro da jeg begynte å spille golf, så ville jeg sluppet tre frustrerende år med frynsete nerver og knuste forventninger før jeg fant noe som ligner en sving. Det var tre lange år på golfbanen. Så et lite tips til de som er nysgjerrige på fluefiske der ute, men som fort skifter fokus tilbake til slukstanga når det butter imot; søk hjelp før du rekker å angre på at du lot være. Jeg kan forøvrig personlig anbefale Jan Myhre i Vestby. Han er dyktig.
I dag, derimot, blir det andre boller ved Langvann. Det er torsdag, og selv om planen er åpen så regner jeg med å være tilbake på mandag eller tirsdag. Det avhenger av fisket. Marka har liksom ikke innfridd i det siste, så 4 til 6 dager burde være nok til å oppleve litt aktivitet på overflaten om ikke annet, samt en mulighet til å fikse på status. Denne gangen går jeg inn fra Hammeren. Det er vei så godt som helt frem, og jeg tror ikke det vil ta stort lenger tid enn om jeg går via Øyungen og skogen, selv om det er et par-tre kilometer lenger. Med en 30+ kilo tung sekk er forhåpningene om en hyggelig tur med masse kos absolutt på plass. Jeg må bare komme frem først.
Dag 1
Den første timen er litt seig. Det går nesten utelukkende oppover. På den annen side er det ikke verre enn å sette én fot foran den andre. Jeg trenger i det minste ikke å tilpasse stegene i forhold til noe ujevnt underlag, som hvis jeg gikk i skogen. På veien treffer jeg et hyggelig, eldre par som stopper opp og slår av en liten prat. Mannen spør hvor jeg skal og om jeg skal fiske, hvilket leder til et tips om et annet vann i Nordmarka. Jeg har fundert på å dra til dette vannet tidligere faktisk, men det ligger for langt unna til at det blir aktuelt på denne turen. Jeg takker for tipset. Han sa ”oss imellom”, så jeg kan ikke dele stort mer, er jeg redd. Poenget mitt er at man treffer hyggelige folk i marka, folkens..
Ganske nøyaktig to timer bruker jeg på å gå inn til Langvann fra Hammeren. Jeg er sliten og fornøyd da jeg kommer frem. Forresten, et lite turtips: Om du har to neoprensokker med deg i tursekken; stapp en pils i hver av dem. De vil holde seg iskalde i timevis, selv om det er 26 grader og sol.
Jeg skifter til en ny skjorte som ikke er dyvåt, før jeg setter meg ned og speider utover vannet fra leirplassen. Status oppsummeres etter litt rask tørsteslukking, og snart er det klart at det er null aktivitet på vannet. Det er heller ikke en lyd å høre rundt meg, hvilket er en befriende forandring fra min egen pusting og pesing de siste to timene. Det er ikke så mye som en krusning på vannet på godt og vel tjue minutter. Jeg tar en administrativ beslutning om å sette opp leir og finne ved til kveldens bål. Det er greit å få unna før vakfesten tar av, tenker jeg. Jeg finner ved, det vil si døde trær som ikke er råtne ennå, men alt er likevel vått. Skikkelig, ordentlig søkkvått. Kun det aller innerste laget i stammen er tørt, og veden må kappes opp i vesentlig mindre kubber slik at de vil ta fyr. Det hele tar nok litt over en time, og stort sett hele tiden med vannet under oppsikt. Det er fortsatt stille der ute. Jeg setter meg ned for en liten pause så snart jeg har nok ved til et langvarig bål etter mørkets frembrudd.
Hengekøya tok fem minutter å sette opp. Jeg er ordentlig spent på hvordan det vil være å sove i noe annet enn telt. Fra hva jeg har lest og sett på nettet så skal det være helt supert. Selv har jeg ikke sovet i en hengekøye siden jeg var 16, da jeg seilte med min tante og onkel rundt omkring i Fransk Polynesia. Da måtte jeg legge meg opp på dekk etter at jeg oppdaget en liten koloni av kakerlakker i taket over meg, inne i sovealkoven min. Poenget mitt er at det hjelper faktisk lite at man er på en stillehavsøy når man må sove som en banan. Det var ganske ugreit. Denne hengekøyen, derimot, er ment for å sove i. Jeg har god plass på hver side og ligger mer horisontalt enn i de fleste andre hengekøyer jeg har lest om. Jeg har trua. Dette blir bra.
Klokken nærmer seg sju da jeg med ett finner meg selv omringet av mygg og knott. Det er som om noen har skrudd på en bryter, og jeg blir nødt til å finne frem tennstålet lenge før jeg opprinnelig hadde tenkt. Jeg tuller ikke hvis jeg sier at jeg hadde 170 knott i ansiktet i løpet av ett minutt. Jeg kjenner umiddelbart på en ekstrem lettelse over at jeg har gjort klar all veden på forhånd.
Altså, bare for å ha det på det rene.. Jeg tenner bål, men sitter ikke mer enn én meter unna til enhver tid, med to og en halv liter vann ved min side, klar for alle eventualiteter. Jeg ville ikke tent bål her dersom det var knusktørt, men nå er det skikkelig vått i skauen. En annen forhåndsregel er at jeg drar ikke fra et bål før det er gått ett døgn etter at jeg slukket det. I tillegg må man selvsagt også se an bålplassen med hensyn til vindstyrke/-retning, og sørge for at det er nok stein osv.
Det blir stekte poteter og svinekoteletter til middag, etterfulgt av Bob Dylan, David Bowie & co. på radioen. Med null action fra vannet så går resten av denne første kvelden til å slappe av. Jeg sitter egentlig bare og gliser, storfornøyd med å være ute i det fri.
Dag 2
Jeg våkner av at jeg er helt sykelig tørst. Vel ute av hengekøya og ørten slurker vann senere, så innser jeg at jeg har sovet som en stein. Det svaiet litt i køya i løpet av natten, men det var jeg klar over at sannsynligvis ville skje når jeg snur meg til sidene, og kan enkelt fikses med litt paracord og et par improviserte teltplugger i tre. Jeg drikker en hel del vann mens jeg ser etter aktivitet på overflaten der ute. Det er blitt formiddag og det er på sin plass med noe kaffe i kroppen. Timene går og jeg sitter der som jeg pleier når jeg tar inn stillheten; med kaffekoppen og en og annen pipe, mens jeg absorberer alt av inntrykk rundt meg. Hvilken deilig morgen! Med en kanne kaffe innabords kler jeg meg i vaderne, rigger stanga med en caddis og begir meg ned mot vannkanten. Jeg har ennå til gode å se ett eneste vak, men har sett noen vårfluer i lufta. Jeg har ikke noe særlig trua, men det gir meg noe å gjøre, i tillegg til at jeg trenger et fiskemåltid i løpet av de neste dagene dersom jeg skal bli her utover helgen.
Det tar vel ikke mer enn ti minutter ved vannkanten før det begynner å regne.
Etter en times tid gir regnet seg, men jeg gidder ikke mer. Har ikke trua i det hele tatt. Har mistet all tillit til alle mine forhåpninger. Nok en gang. Det er bare å bite det i seg og heller finne ved til kveldens bål. Dessuten, skulle det dukke opp noen vak så vil jeg se det fra leiren.
Kveldens oppskrift blir veldig lik den i går, og jeg legger meg ikke noe tidligere i dag. Det er vanskelig å avslutte måpingen inn i bålet. Det meste jeg gjør er i grunnen å tidvis trekke pusten dypt før jeg slipper den ut igjen, justere volumet på radioen avhengig av hvem som spiller, og ellers sitte og pirke i bålet som Askeladden. Det blir ikke bedre enn dette her. Dessuten, i morgen kommer fisket til å bedre seg betraktelig. Jeg bare vet det. Det kan nemlig ikke bli stort mer tafatt enn de to siste dagene.
Dag 3
Det var en tabbe å legge seg i soveposen uten sokker på. Det ble såpass kaldt at jeg måtte stå opp midt på natta for å finne noen nye sokker som ikke bar preg av en to timers lang gåtur og et par dagers leirliv. Jeg fant da også frem boka mi som jeg fikk til bursdagen av jentene i samme slengen, om Helge Ingstads pelsjegerliv i Canada. Den var relativt vanskelig å legge fra seg, så det er ikke blitt så mye søvn.
Det må jeg si. Helge Ingstad. Litt av en type. 40 minus og storm, uten annet enn en liten tarp å sove under og ingen mulighet til å tenne bål? Fullstendig galemattias.
Fortellingene hans har ført meg inn på en ny idé i løpet av natta. Det vil si, idéen har vært innom hodet et par ganger tidligere, men jeg har slått det fra meg hver gang. Jeg snakker da om jakt. Den perfekte måten å fikse kjøtt til grillen og samtidig overkomme dørstokkmila på høsten og vinteren, med en gulrot i form av spennende eventyr. Jaktsesongen overlapper tørrfluesesongen ganske greit, egentlig. Jeg tror dette kan ha noe for seg. Jeg har utviklet en stor trang til å bli litt mer som han Helge i løpet av natta. Rådyr er passende byttedyr. I første omgang.
Tidligere har jeg tenkt at det ikke er særlig tøft å skyte søte, små rådyr. Nå ser jeg derimot tvers gjennom sånt pølsevev, takket være min nye kompis. Rådyr er jo tross alt noen ganske så brutale beist. Bak de store øynene ligger det blodtørst og ondskap. Kombinert med antakeligvis skikkelig skarpe tenner. Vi snakker drapsmaskiner på bein her. For ikke å snakke om gjengmentalitet. Det er jo egentlig ikke greit. Jeg er sikker på at de gjør fra seg midt på stien med vilje, før de gnir seg i potene og ler sånn ondskapsfullt som på Disney-filmer. Jeg ser det for meg. De provoserer. Det er vanskelig å finne grunner til ikke å mislike dem, faktisk. Altså, de tar masse plass. De forsøpler. De driter i naturen, faktisk. De spiser opp bærene våre og ikke betaler de skatt heller.
Nei, han Helge har revolusjonert tankegangen min. Bambi må dø. Plaff dem ned. Minelegg skauen og la det regne kebab, er nå mitt nye motto. Takk, Helge.
Apropos biff: Frokost. Entrecôte på 250 gram, stekt to minutter på hver side først, så ett minutt på hver side. Perfekt resultat hvis du liker medium-rare. Ikke tilsett salt og pepper før etter at stekingen er over og la kjøttet hvile i ti minutter. Enkelt, greit og lukter like himmelsk som det smaker.
Jeg føler at dagene går veldig fort her. Det kan ha noe med at jeg slapper såpass godt av i den nye hengekøya. Derimot, da jeg går ned til vannet for nok en gang å fylle kaffekjelen så blir jeg skikkelig andpusten og føler meg overraskende sliten. Som om jeg ikke får nok oksygen. Så ikke den komme, akkurat. Merkelig. (Edit: Det viste seg å være en aldri så liten luftveisinfeksjon som ble betydelig verre de neste 5-6 dagene. Men ingen Covid.)
Jeg skrinlegger kaffeprosjektet og legger meg nedpå litt i hengekøya, hvor jeg tar turen tilbake til Canada. Det er fortsatt ingen tegn til liv der ute på vannet, så jeg kan like gjerne fortsette eventyret på tundraen. Jeg sovner et sted mellom taktløse Klondyke Bill og turen som går så langt inn i ingenmannsland at ingen andre pelsjegere tør å ta fatt på den.
Det er såpass mørkt da jeg våkner at jeg ser ingen grunn til å gå ut av soveposen. Det blir å dra hjem i morgen, så ingen vits å tenne bål nå. Dette har vært en dag litt utenom det vanlige. Fysisk stille samtidig som at kroppen er sliten. Derimot har jeg funnet et inspirerende liv å lære om i Mr. Ingstad, og skal ikke klage over litt dårlig form når jeg leser om tider da livet hang i en tynn tråd fra dag til dag.
Dag 4
Ifølge OFAs fiskekartbok skal det være en del fin fisk her. Og det skal vake ofte. Det er sikkert tilfelle også, men ikke denne uka. Jeg nekter å la dette være sesongens siste tur, selvsagt, men det er med vemod og bekymring at jeg pakker sammen leiren etter en saftig frokost. Så andpusten som jeg blir bare av å reise meg opp, og det at ørreten ikke lenger er interessert i tørt, er nedslående. Men med et lite skudd av energi fra frokosten og ørten kaffekopper, så tar jeg fatt på turen hjemover. Jeg kommer kanskje tilbake neste sesong.
Avslutningsvis: Hengekøya vil bli flittig brukt fremover. Ikke bare for søvnens skyld, men at det tar 4-5 minutter å henge den opp og pakke den sammen er usedvanlig deilig. Telt er jo et pes i forhold, i tillegg til å være mindre fleksibelt. Så lenge det meste annet av utstyr kan legges under tarpen så er vi i mål, tenker jeg. God søvn er fremtiden.