05.05.2020
Vi prøver igjen..
Etter 5 dager ved Skålsjøen uten å få fisk(velger å skylde på forholdene) så har det hersket noe uoppgjort på innsiden av hodet mitt. Det er ett eller annet som ustanselig napper i følsomme nervetråder knyttet til skuldrene mine.
Så! Kløftetjern! Jeg har ventet en hel uke på bedre værforhold for å kunne slå opp teltet og bli der i noen dager.. Men nei, det ser fortsatt dårlig ut. Tirsdag 5. mai er dagen det skal blåse minst (dvs. 3-4 s/m.), og resten av uka er det meldt skikkelig surt og ufiskbart. Abstinensene etter å få flua ut på vannet henger fortsatt igjen fra den usedvanlige lange vinteren, så jeg har simpelthen ikke noe valg. Det blir bare en dagstur og forholdene blir muligens for dårlige, men uansett så blir det digg å komme seg ut i marka.
Kløftetjern havnet veldig tidlig på radaren min da jeg for alvor begynte å bruke marka, etter å ha gjenoppdaget fluefisket fra barndommen av. Det var ikke bare fordi tjernet ser bra ut på kartet med tanke på vegetasjon og baksving osv., men fordi det var det eneste vannet jeg fant på sidene til OFA som manglet noen som helst form for beskrivelse av fiskeforholdene. Feltet var helt tomt. Det var mystisk. Mystikk er jo grobunn for konspirasjonsteorier, så jeg kom frem til at det var et påfallende gjennomsiktig forsøk på å få minst mulig fiskere inn til oppsynsmannens yndlingsvann. Så min aller første tur alene ut i marka med fluestang og naive ambisjoner gikk hit. Selvsagt.
Et lite tips: Gå rundt. Ikke ta ”raskeste” veien på kartet, gjennom myra. Den er unødvendig seig. Jeg snakker om den rødprikkede løypa fra veien mot Vangen og rett opp til vannet. Ta heller til venstre rett før svingen, gå over bekken og følg den stien. Den har en tendens til å forsvinne litt når man nærmer seg vannet, men selv for en uoversiktlig fyr som meg så er det ikke noe hokus-pokus å finne frem. Den første ruta er dust mer våt og slitsom. Det tok meg to sesonger og et nytt kart før jeg så lyset.
En av grunnene til at jeg må ta noen turer til Kløftetjern hver sesong er ikke på grunn av at fisken er så enorm, men at den som regel er bitevillig. I tillegg til at det er en idyllisk plass, selvsagt. Derimot er det to ting som har forandret seg, faktisk til det bedre etter min mening, etter at det brant her for to år siden:
1. Fra halvøya kan man nå se omtrent hele vannet. Før var det tettere vegetasjon som gjorde speidingen etter vak desto mer uoversiktlig.
2. Det later til at brannen har bidratt til en økning i snittstørrelsen på ørreten, muligens på grunn av få fiskere den sesongen. Her snakker jeg derimot kun av egen erfaring, så dette må tas med en klype salt. Men det er helt sant. Fisken i fjor var ca. 100 gram større i snitt enn de jeg har fått tidligere år.
Noen har tenkt på fellesskapet og laget en ny bålplass på halvøya. Jeg vet ikke om det er OFA eller andre driftige sjeler, men tommel opp! Takk skal dere ha.
Jeg gjør som jeg alltid gjør når jeg kommer frem, og setter meg ned for å bedømme forholdene. Litt mye vind akkurat nå. Få insekter. Ingen vak. Et kvarter senere har jeg utarbeidet følgende plan: Kok kaffe.
Jeg rigger stanga mens jeg venter på kaffen. Om ikke lenge kommer det et insekt dalende ned mot min venstre side. Det lander på tømmerstokken til venstre for meg. Jackpot. En Leptophlebia marginata. Konge!
Da er det ingen tvil om hva jeg skal feste i enden av fortommen. Jeg har dog fortsatt god tid til å nyte lukten og smaken av kaffen, lydene fra skogen og fuglelivet.
Tiden blir stående stille en stund og roen har senket seg for alvor da jeg tar med meg stanga ned til vannkanten. Vinden har stilnet og flere døgnfluer gjør seg synlige. De er ikke mange, men kanskje de er mange nok til at ørreten gidder å komme opp til overflaten? Jeg tar et kast og blir sittende og vente i myra.
Når det er dødt på vannet lar jeg vanligvis flua ligge i minst ti minutter før jeg veeeldig sakte striper flua innover mot land og prøver igjen. En del kast senere, med null aktivitet på overflaten, så har tankene lett for å vandre. Det er gjerne da tilslagene blir for raske, slik som nå. Jeg skvetter i det flua forsvinner og hever stanga som om mitt liv avhenger av det. Jeg kjenner ikke fisken. Litt irriterende. En times tid senere begynner det å blåse opp igjen.
Det er ikke så farlig. Jeg har sjelero, egg, bacon og mer kaffe.
Det tar noen timer med konstant vind før jeg klarer å akseptere at det blir med dette. Det er null poeng å i det hele tatt forsøke på et kast under disse forholdene, og selv om det er digg å være ute i skogen så er realisasjonen akkurat frustrerende nok til at jeg reiser meg, ser opp mot himmelen, slår ut armene og roper ”Gidderu?”. Ett minutt senere øker vindstyrken. Svar på tiltale.
Det er bare å pakke sammen da klokka runder åtte. Sola går ned om en drøy time og jeg har ikke med meg hodelykta. Dessuten har jeg ikke trua på at det blir fiskbart her før etter mørkets frembrudd.
Men alt tatt i betraktning så må jeg si det er deilig å være tilbake på Kløftetjern. Det kommer til å bli flere turer hit i år. Og det med lavere skuldre.